Den store klippe- og vaksinedagen!

Jeg har pels, MYE pels som er laget av bomull, sier menneskedyra våre!  Jeg liker ikke noe særlig (eller jeg liker ikke i det hele tatt) å bli gredd med alskens børster og tullerier.Da slår jeg ut med forlabbene så børster og alt annet fyker omkring mens jeg selv ruller, vrir og vrikker på meg slik at ikke menneskedyra skal komme borti min fantastiske, ehhh, flokete pels.

Og det er her problemet (som mennesketjenerne våre kaller det) kommer inn. Pelsen min tover seg som en tjukk genser, eller matte for den saks skyld, og når det regner ute er det gjort vet du. Det går så fort at plutselig sitter jeg der da, med ei matte på ryggen, rompa, lårene og alt annet slik at jeg ikke klarer å strekke ut mine lange, slanke (hmmphhh) bein når jeg skal springe, klatre og hoppe.

I går hadde disse tjenerne våre fått nok av å se på dette, så de tok meg med til denne dyr(e)legen slik at jeg skulle få klippet meg og også få nye vaksiner. Så kom problemet: Sara… Hun skulle også være med, i et annet bur, men i samme bil. Det var jo en lidelse å vite at hun var i samme bil kan dere skjønne, jeg kjente adrenalinet pumpe, så jeg mjauet og bar meg slik at Sara virkelig skulle høre at her er det jeg som bestemmer. Tror forresten ikke hun brydde seg særlig om det fordi hun var nesten helt stille, og da vi kom til dyrlegen oppførte hun seg visst eksemplarisk…ha! Ja, ja, nok om det, jeg ble i alle fall bedøvet, kunne ikke annet fordi jeg hadde gitt dyrlegen en right hook dersom hun hadde rørt pelsen min uten en slik bedøvelsessprøyte. Ganske kule de derre forresten, man blir litt sånn fnisete og slikt, altså ikke at noen hørte meg, men de skulle bare ha visst hva jeg tenkte og drømte der jeg lå og ble frisert 😀

Her er i alle fall noen bilder av Sara og meg når vi var hos snille Dorina på Vestmar Dyreklinikk, de er så veldig, veldig greie og snille med alle oss pusene, de er noen skikkelige snillinger 😀 Sara la seg til og med på ryggen slik at Dorina fikk klappe henne på magen, og det er det kun pappatjeneren og mammatjeneren (dersom hun synes det er greit, hun foretrekker nemlig pappatjeneren) som får lov til å gjøre. Hun skulle vel bare smiske den godeste Sara. Ehhh, nå sier mammadyret at jeg må skjerpe meg her, så ok da: Sara likte Dorina, og der gjør jeg også, så derfor viser vi tillit. Sånn! Er du fornøyd nå, O’ Store Mennesketjener? Hun nikker, så jeg antar det er greit 😀

Med pels…Så lenge det varer!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Snille Dorina undersøker meg både her og der, må jo sjekke helsestatusen  må vite.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nå er jeg i drømmeland og Aksjon Klipping har begynt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Oh my, sjekk all den ulla da!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ahhhh, nå begynner det å ligne noe, her er jeg blitt skallet, i alle fall nesten 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sara’s tur.  Her sjekkes hennes blå øye, det som hun er så stolt av… Må jo innrømme at det er veldig pent, men ikke si det til noen, vil jo ikke at hun skal bli innbilsk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og her er beviset på at Sara lot Dorina kose magen hennes, veldig uvanlig. Min mage får ingen! røre, da blir det boksekamp!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

AU! Vaksiner må til, og Sara satt bare er uten å si så mye som et pip. Hun fikk så mye skryt av mennesketjenerne atte det er nesten kvalmt. Hoff, nå fikk jeg påpaktning om at slikt sier man ikke… Ok, ok, så var hun flink den derre hvite tornadoen da!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Endelig hjemme, og dette er noen timer etter hjemkomsten, måtte ut å trekke frisk luft. Var i grunnen litt kaldt syntes jeg, men også veldig godt å bli kvitt all den flokete pelsen. Det som var litt rart var når regndråpene ploppet ned på min nybarberte hud, da rykket jeg i pelsen 😀

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og så kom Isak og Mjå for å passe meg fordi de syntes jeg så litt sånn sjanglete og rar ut, de er veldig snille altså, og vi er bestekompiser vi tre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Måtte legge meg for å hvile en stund på benken min, her har jeg nemlig full oversikt over «riket» mitt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Isak har lagt seg på avstand for å passe på sin Tante Mossa, hun kunne jo falle ned fra benken eller noe, den bedøvelsen er ikke småtterier skal jeg si dere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Reklamer

O` Hellige hannkatt, -nå er`n igang igjen…

 

-Med «oppfinnelsene» sine…

Hannmennesket vårt minner litt om en «lightutgave» av Reodor Felgen… Aldri godt å vite hva han tuster med til enhver tid. Noen ganger blir oppfinnelsen stående halvferdig, mens andre ganger blir han ferdig, -ofte med nedslående resultat..
-Det er prosessen som teller, sier han… Jeg kan forsåvidt følge ham på den. De gangene jeg gjør mitt fornødne, er det såvisst prosessen som er deiligst. Det ferdige resultatet er et sørgelig syn, -derfor graver jeg det ned.

I går var jeg oppe og åt på «kvistrestauranten» vår. Ja, -vi er så fine på det at vi må ha to forskjellige steder å ete på. Hovedrestauranten er på kjøkkenet. Når vi kattene har ete oss ferdige der, -må vi ha en tur opp på det andre spisestedet på loftet. Maten er ekstra god der. Ingenting er som å småspise på flere steder. En slags katteutgave av pubvandring

Gårsdagens overraskelse besto i at Hannmennesket hadde lagt beslag på restaurantgulvet vårt. Han drev visst å tegnet et eller annet på et stort ark. Ark er alltid interessante greier. Fra å være hvitt og blankt, forandrer det seg til en haug med farger og streker.

hannmennesket tegner

 

Har alltid lurt på hvor strekene kommer fra. Og som alltid, -greide jeg ikke å holde meg denne gangen heller. Dette måtte undersøkes! Kanskje jeg ville finne det ut denne gangen? Har studert A4-ark flere ganger, men det som lager strekene må antagelig være fryktelig smått. Har aldri funnet «Strekskaperen» i småark. Kanskje organismen bare var et yngel i disse?

Her hadde vi altså et kjempeformat av et ark, minst flere meter! Strekskaperen burde være såpass størrelse på her, slik at den kunne sees med det blotte øye. Er temmelig sikker på at den voksne utgaven av strekskaperen burde holde til i et slikt papirflak som dette! Ville ikke det være mest naturlig?
Akk, det var vitenskapskatt man skulle vært. Sittet på et eller annet vitenskapsakademi og mottatt statlig lønn i saftige biffer. Lite stekt skulle de være. Rå minus

Holdt på å drømme meg vekk her. Hvor var vi nå igjen? -Jo, -Strekskaperen måtte finnes. Ser for meg overskriftene i VG, Dagbladet og CNN. «Hankatten Isak fra Gjerstad mottar Propellprisen for å ha funnet Gud!» Eller var det Nobelprisen det het? Samma kan det være. Edelt og kult er det likevel.

Under det helsides fotografiet på avisforsidene vil det stå skrevet, -«Propellprisen for vitenskap og utvikling overrekkes Hannkatten Isak, av en smånervøs Thorbjørn Jagland. Kan tydelig høre Thorbjørns stemme på flytende engelsk,
«Propellprisen overrekkes herved Hannkatten Isak for hans livslange og utrettelige arbeid med å finne universets opprinnelse og tilblivelse. Hans strev ble belønnet med det sensasjonelle funnet av Gud på et lite kvistværelse i Gjerstad, under et A1-ark. Inneklemt mellom arkhjørnet og et par veggtilveggteppefiber ble gjemmestedet til Vår Herre avslørt. Skaperen ble pirket frem i lyset med et par ivrige klør, prøvesmakt litt på, og deretter lagt i en konvolutt og videresendt til Oxford Universitet for endelig offentlig bekreftelse.»

Men, først måtte Gud finnes, –Strekskaperen. Letingen begynte midt på arket…

inspeksjon

 

Selvfølgelig ble jeg løftet vekk.., -som alltid. Men, -denne gangen ga jeg meg ikke! Etter å ha strøket meg en haug ganger rundt beina på Hannmennesket, samt vasket han oppetter den svette ryggen med ei ruspete tunge, spurte jeg ham pent om å løfte på arket. Jeg var så spent at det dirret i kroppen. Gjorde meg klar til angrepsposisjon. Fronten ned, og ræva sakte opp, samt dirrende ben. Riktig fotfeste er viktig når Gud skal fanges…

Under arket

 

Jeg er klar! mjauet jeg, -og så ble arket løftet forsiktig. Tiendelene føltes som timer. Tiden var inne. Verden ville ikke bli som før…
Men akk, -det skjedde ingen Åpenbaring. Kun et par ordinære hybelkaniner kom til syne, -og de er ikke så spennende. Dårlig på smak er de også..

Sukk, -det skal ikke være enkelt! Kanskje blir det bedre fangst ved neste korsvei. Jeg får oppmuntre Hannmennesket mitt til å tegne litt mer. Før eller siden skal Skaperen avsløres, -om så jeg skal bruke en evighet på det

Da hannmennesket var ferdig med tegningen, -syntes jeg det lignet på en stor fugl. Han klipte deretter ut den fuglelignende dingsen, og la den etterhvert på ei stor finèrplate nede på kjøkkenet. Altså, i hovedrestauranten. Her la han seg ned i froskestilling og begynte å tegne omrisset av fugledingsen på finèrplata. Til min store forundring kom en ny svart strek tilsyne på treplata! Kanskje Skaperen holdt til under treplater også? Eller kanskje inni? Kryssfinèr er jo laminert, så kanskje Vår Herre holder til mellom to av lagene? Limt fast med trelim eller aralditt? Huff, for en tilværelse, -men når jeg tenker etter, -så ville dette være det perfekte gjemmested. Eller, kanskje ikke. Man kunne jo risikere å bli saget over…

tegning i froskestilling

 

omrisstegning hønsehauk

 

Hva er det du egentlig lager? Spurte jeg.
En hønsehauk som skal bli både værhane og fugleskremsel, svarte Hannmennesket, og fortsatte tegningen.

Milde himmel, –and here we go again, tenkte jeg.
Sist han skulle lage noe greier gikk det riktig galt. Hannmennesket skulle snekre tak over tomatplantene sine, og til det trengtes en gardintrapp siden han ikke rakk opp.

tomatplantasje

 

Gardintrapp hadde vi selvfølgelig ikke
No problemas! sier Hannmennesket vårt. Ei gardintrapp kan vi vel alltids mekke til? Jeg kjente igjen «Felgenblikket» i øynene på ham med en gang. Her skulle det bli underholdning! –Og underholdning ble det!

Da den hjemmesnekrede «gardintrappa» var ferdigmekket, -skjønte jeg at dette måtte jeg bare følge med på. For noe mer vaklevorent og ustøtt har jeg aldri sett. Ikke med 3 i promille engang…

selvmordstrapp

 

For det første, var hele trappa så smal at den ville velte ved det minste vindpust. Her var det ikke snakk om ett tyngdepunkt. Det var jaggu med tyngdepunkter overalt! For det andre, var beina så tynne at de ville sige laaangt nedi toppbarken som lå mellom tomatreitene.

Dette måtte bare gå gale…
Hele mannen tippet forover, og på haue inn i tomathekken. Der rev han med seg flere tomatplanter på vei ned mot Moder Jord. Tror han fant ut at tomatgreiner ikke var stort å holde fast i…

-Akk ja, de menneskene, de menneskene…
Da gubben omsider var ferdig med omrisset av «hønsehauken»,  ble han stående å beundre prosjektet.
-Det der kommer ikke til å skremme så mye som en fugl! ymtet jeg frempå.
-Bare vent til jeg får skjært ut, samt malt dette greiene helt naturtro, så skal du få se hvor lite trost og skjærer det blir i frukthagen! svarte Hannmennesket selvsikkert.

omriss hønsehauk

 

Hannmennesket tok deretter med seg treplata ut i hagen. Den nye elektriske rottejukkerumpa han nylig hadde fått i fødselsdagspresang av Bengtemannen og Ilmydamen ble også rigget til. Takk til dem. Den forrige saga i hans eie var livsfarlig for folk og fe. Den jukket så fælt at sagbladene føk veggmellom da de knakk under arbeidet. Det var på egen risiko at man holdt seg på samme tomta under slike sageprosjekter.
Den gamle krakken ble så plassert under finèrplaten som arbeidsbord. Den var like vaklete og ustø som resten av gubben. Deretter begynte sagarbeidet…

Det hender jeg blir litt poetisk av meg, når inspirasjonen står tydelig rett fremfor meg. Et julidikt bør være på sin plass nå..,

«Det står ein mann utpå jordet
i einsam majestet
med det eine beinet over haue,
og det andre på bakken.
Mellom beina har han ei maskin…»

akrobatisk saging

 

Med sagemaskina fulgte han nå strekene som var på treplata. Det var mange kriker og kroker som skulle skjæres ut, men saga snodde seg elegant gjennom treverket.

konturskjæring

 

Fotografen her turte nesten ikke se på hva hun fotograferte, siden sagbladet bevegde seg farlig nær fingrene enkelte ganger. Noen ganger så det ut til at han var på god vei til å lage snarvei gjennom tommel og pekefinger, men så ombestemte han seg i siste liten, og dreide av. Fingre kan være kjekke å ha. Ser jo hvor avhenging han er av dem når han klør seg både her og der. Kanskje mest der

finskjæring

 

Må innrømme at resultatet ikke ble så verst, tatt i betraktning hvor skjelven og vimsete Hannmennesket vårt er. Det ligner dog fortsatt ikke på en hønsehauk, mer som en trebit med hønsehaukform. Blir spennende å se hvordan denne vil se ut ferdig malt, og hvordan han vil løse utfordringen med en festeanordning som kan svive rundt.

hønsehauk i tre

 

Vi får vente i spenning på det ferdige resultatet. Jeg kommer iallefall til å følge ham med argusblikk fremover. Kanskje jeg kan finne ut om Skaperen er å finne i malingboksene? Kommer også til å ta bilder, samt dokumentere resten av prosessen her inne. Da får dere se det ferdige «fugleskremselet».

Håper i allefall han ikke går på hauet i tomatplantene igjen, slik at denne svarte tomatsorten under her rekker å modne fruktene sine.

indigo rose

 

På gjensyn alle sammen!
Sommerhilsen fra Isak.

 

***

En skjønnhet dukket opp i drivhuset

Hannmennesket vårt har vært så stolt og kry om dagene. Her i vår tok han vare på en hel haug selvsådde frøplanter fra en stemorsblomst som hadde stått i en urne i fjor. Plantene delte han opp, og satte i minst 50 stykk småpotter. Nå er disse i ferd med å blomstre, etter å ha grodd seg feite i glasshyttas govarme. En god del av dem viste seg å bli «vanlige» stemorsblomstfarger på, men også flere spennende farge/mønstervarianter ploppet ut. Det er spesielt en han syntes er rasende fin, og som han er så stolt over å ha fått frem:

stemorsblomst

.., -Lite visste hannmennesket vårt at jeg hadde vært der og plassert et lykkehår på planten.. 😉

Hilsen Mjåtass.

mjåtass gløtter på auga

Hemmeligheten avslørt!

Heisann igjen folks!

Nå har vi endelig funnet ut hva Hannmennesket vårt pønsket på tidligere i vår! Han lusket rundt her i våres på bruket og målte opp og gravde for harde livet. Etter han var ferdig med det, begynte han å sette opp noe skabberakkelgreier av metall. Det lignet et hus.., -et glissent et. Tror ikke dette ville være det rette stedet å tilbringe en kald vinter. Iallefall ikke for disse nakendyra menneskene er. Ikke rare lunken i de få stakkars pelsflekkene de har…

Og menneskedyret vårt skrudde og skrudde. Skrue etter skrue, mutter på mutter. Hundrevis. Kanskje over tusen også.

skruing

Til slutt ble det aaaltfor mange skruer å holde styr på. Han rusket i håret, klødde seg både her og der, -men omsider fikk han det til. Med god hjelp fra Bengtemannen og Hunnmennesket vårt. Stor takk til dere som hjalp til under byggingen! Hannmennesket vårt hadde blitt hårløs om han skulle gjort alt alene. 🙂

skruing 2

Heldigvis fant Hannmennesket vårt ut at det var best å bygge noen lit tettere vegger også på «huset». Han stappet inn noen plastplater som skulle holde det verste været, og nysgjerrige grevlinger på utsiden. Vi må innrømme at det ble ganske varmt og koselig inni dette «drivhuset» som han kaller det. Ekstra hjemmekoselig ble det da han drasset inn noe skau, jord og greier. Tomatplanter kalte han trærne for. Vi på vår side var mest opptatt av den deilige blomsterjorda oppi plantekassene. Den var som skapt for å drite i. Iallefall når den blir tørr. Han passer svært godt på å holde det vått, -ellers så får blomsterjorda besøk av ivrige katteforlabber..

ferdigbygget drivhus

Bak drivhuset blomstrer epletrærne for harde livet. Bier og humler holder på å drikke seg fra sans og samling av deilig nektar. Bak epletrærne, blant de unge plommetrærne (som vi liker å hvesse klørne på) har Hannmennesket vårt harvet opp enda en biodass for oss. Ifølge ham, er det her tomatene etterhvert skal plantes ut. Dessverre la han plast over jorda bare etter et par dager. Dette var etter han hadde kjørt på flere trillebårlass med godt brent hestemøkk. Vi kattene tilbød oss å gjødsle istedet, slik at han slapp å slite med det tunge trillebåret, -men han var ikke til å rikke. Hestelort skulle det være. Vrangpeisen

Vi får heller bruke den første åkeren han lagde. Der er det fritt frem inntil videre. Etterhvert skal det plantes flere sorter agurker, erter og bønner på denne flekken. Da må plasten og barken løftes litt på igjen, og hele jordmassen formes som et forhøyet plantebed.

leking i aakeren

Noen ganger er det for varmt for oss inni drivhuset, og da passer det best å kose seg på utsiden. Ekstra moro er det å få trukket opp Hunnmennesket vårt til lek. Hun er så flink til å vifte med en pinne, -som hun vil vi skal få tak i.. Vi belønner henne ved å late som om vi er interessert i den. –Utrolig hva man kan lære opp mennesker til..

Vi får ta dere med en tur inn i drivhuset. Som dere ser, så har de virkelig stått på denne våren. Tomatplantene og petuniaene ble sådd innendørs i påsken, før de ble flyttet ut her. Når nettene blir varme nok, skal plantene fordeles rundtom i bed, krukker og åkerlapper.

inni drivhuset

Tomatplantene (Cherrytomatene) hadde allerede begynt å blomstre og bære frukt, før de kom ut i drivhuset, og Hannmennesket vårt flyger rundt her med utbulede kinn og gomler tomater i ren ekstase.

tomatblomster cherry

Det skjer mye her for tia, og Mossa oppfordrer alle oss andre kattene på bruket til å grave for harde livet i «gammeldassen» vår. Man vet jo aldri om den vil være der i morgen, -så det er best å nyte den mens en kan…

mossa i åkeren

 

På gjensyn,
Hilsen oss kattene på Mo.

 

Dekkbarkdass og bygging av hus til murerbier

 

Heisann folks, her er vi på pletten igjen!

Ja, her skjer det mye om dagene. Både mennesker og flått har våknet av sine vinterdvaler, og er i full sving med sitt. Flåtten er forutsigbar, den bare suger, krabber og smitter som vanlig. Menneskene er noe mer uberegnelige, og man vet aldri hva de finner på. Tidligere i vår var vi sikre på at hannmennesket vårt var blitt skikkelig ond i løpet av vinteren. Det første han gjorde når snøen gikk, var å dekke til potetåkerdassen vår med svart, ekkel plastikk. –Det skulle hindre ugresset i å gro, sa han…

Ugress i bakenden på ham, tenkte vi.., -hvor i all verden skulle vi gjøre fra oss nå?? Nabohagen? Menneskedoen? Holde oss i evig tid? Vi har bedd, og blomsterbedd, til høyere makter i håp om at hannmennesket vårt skulle ta til fornuft igjen. Heldigvis ble våre bønner hørt, -og sannelig fikk vi en stor overraskelse her om dagen!

Isak lå og døste under stabburet, da han ble vàr et trillebårhjul som pep i mangel på smøring. Rundt hushjørnet kom hannmennesket vårt i full fres med noe greier oppi trillebåret. Kompost? Blomsterjord? Hmm, -hvor i alle dager skulle han med et slikt lass? 

Isak under stabburet

 

Med knekk i knea og svai i ryggen, satte det målrettede hannmennesket vårt kursen rett mot potetåkeren. Dette var interessant, -kanskje han skulle rive opp og kaste den stygge plasten?

isak ved stabburet 2

 

Nope, det så ikke ut som han skulle fjerne plastikkgreiene heller. Brått tømmer han lasset oppå plasten! Og enda et lass, og mange flere lass! Og så raker han massen utover? Hmm, dette måtte undersøkes. Isak stakk bort og kikket, nysgjerrig som han var. Da han kom nærmere så han hva denne «massen» var for noe, -sanitærbark! Det var menneskegutten sin det! Han kalte det for dekkbark, men vi kattene VET at det er spesiallaget sanitærbark for oss firbente. Det hjelper tydeligvis å be! 🙂

-Den var bare helt nydelig å grave i, sa Isak etter den første prøvedritinga. Vi andre kattene på gården måtte etterhvert bare si oss enig i det!

isak i dekkbark

 

Vel fornøyde alle sammen, etter endt tømming i den nye celebre friluftsdassen vår, var det tid for siesta for oss. Akkurat nå var det befriende å legge seg på tom tarm. Idyllen varte dog ikke lenge. Akkurat da vi begynte å duppe, -hørte vi støveltrinn bortpå plenen.

avbrutt siesta

 

-Hva er det nå han skal? Hannmennesket? Er han ikke ferdig med friluftsdoen vår enda? Hvorfor har han gravd mer ved siden av? Og hvorfor bærer han på en stokk? Kanskje han skal lage sin egen dass ved siden av vår?
-Kanskje han ønsker selskap under sitt fornødne, foreslo Mossa.

hannmenneske med stokk

 

Etter en stund, begynte han å sage av stokken på midten. Med håndsag! -Dette kan aldri gå bra, sier Mossa. Jeg aner katastrofe…

saging

 

-Han er ikke akkurat verdensmester med håndsag, så dette kan bli artig underholdning! Håper hunnmennesket vårt har klar plaster og bandasje
Mossa
er ikke kjent for å være den mest optimistiske av oss kattene.

mossa erter

 

Mossa er litt engstelig til å begynne med, men etterhvert tar nysgjerrigheten over. Utejobbing er jo kjempeinteressant, og det kan godt hende hannmennesket vårt trenger hjelp til noe.

lukter sjekkes

 

Lurer på hvorfor han bruker krafse til å grave i jorda med, undret Mossa. Hvorfor graver han ikke med, æh, potene sånn som vi katter gjør?
Høh, –
sa Isak,
-Med de store tampene menneskene pleier å låre, er det ikke rart de må ta i bruk noe kraftigere redskap for å få gravd ned svineriet sitt. Kjenner forresten at nabokatten, Tufsen, har vært her og skvettet signaturen sin på sagkrakken.

Mossa sjekker

 

Ja, jeg kjenner det, sier Mossa grettent. Liker ikke at han setter signaturen sin i vårt revir. Ikke skriver han noe fint heller. Litt sånn doktorskrift…

grøftegrevling

 

-Undres hvorfor han har gravd denne grøfta, mumler Mossa, med snuten langt nedi leira.
-Kanskje han lager et friluftspissoar? kommer det kjapt fra Isak.
-Tja, godt mulig du har rett i det, sier Mossa. Kanskje vi får vite det i neste blogginnlegg? Time will shåvv.

 

Hvordan lage boliger til Murerbier

Brått hørte vi banking fra snekkerboden.
Isak spisset ørene, -Lurer på om hannmennesket vårt har begynt å banke med hammeren på et eller annet?
-Det får vi tidsnok vite, sier Mossa småflirende. Det går nok ikke så mange bankingene før bannskap og styggord av en annen verden overdøver vårkvitringen fra kjøttmeisa.
Hehe, du kan så si, nikker Isak.
-Kanskje vi skulle stikke innom og kikke etter om han gjør ordentlig arbeid? spurte Mossa.

Ikke lenge etter befant vi oss inni snekkerboden. Bankingen vi hadde hørt, var fra hannmennesket som dro rusta spiker ut fra en gammel planke.
-Har dere noen gang hørt om murerbier? undret hannmennesket.
-Murerbier? Finnes slikt? Snekkerbier også? Er ikke ei bie, ei bie? tenkte vi i vårt stille kattesinn.
Hannmennesket pludret videre, -Dere kjenner sikkert til vanlige tambier. De er sosiale, og lever sammen i store samfunn. Styrt av en bidronning. De blir aggressive og stikker vondt hvis du nærmer deg bikuben!

Vi kattene syntes det er interessant når hannmennesket vårt begynner å prate med oss under arbeidet. Da kan vi ligge i timesvis å lytte, både på ett og to ører. Noen ganger, -ingen ører

-Murerbiene (Osmia bicornis) derimot, -eller villbier som de også kalles, -er «solitære» som det kalles. Det vil si, at de lever enkeltvis uten noe dronningstyre. Murerbia ser nesten ut som ei vanlig tambie, men er over dobbelt så effektiv når det kommer til pollinering av blomster. 3-4 hunnbier av denne slekten kan bestøve et helt voksent frukttre i løpet av en dag! Snakker om å være iherdige! Murerbia er heller ikke aggresiv, og man kan godt stikke hodet helt borti inngangen til «bolet» dens uten å bli stukket. For å få den til å stikke, må man visst pine og klemme de mellom fingrene. Stikket skal visstnok være som et myggstikk, slik at man knapt kjenner det.

Murerbie

 

Murerbiene er aktive tidligere enn tambiene om våren, og starter sesongen sin så fort det blir noe varme i været. Sesongstart sammenfaller ofte med begynnende blomstring hos frukttrærne. De observeres gjerne fra april, og til slutten av juni. Murerbiene forsvinner etter dette, og det er bare larver/pupper igjen utover sommeren. På høsten er ungbien ferdigutviklet, men holder seg inni kokongen helt frem til neste vår.

Murerbia «hekker» enkeltvis i små hull i treverk eller feks grunnmurer, samt hule strå og lignende. I hullet fyller den litt pollen, og legger deretter et egg på det. Når det er gjort, «murer» den inn egg/pollen med en propp av jord eller leire. (Derav navnet «Murerbie»). Utenfor denne proppen, lager den et nytt kammer med pollen og egg, og fortsetter denne prosessen til hullet er fylt opp av egg og pollenforråd. Ytterst i hullåpningen pakker den en ekstra tykk leireplugg for å forsegle yngelkammeret. Dette for å beskytte avkommet mot snylteinsekter og andre predatorer.

Nå for tiden, observerer vi at den vanlig tambia er iferd med å forsvinne helt fra frukthagene, mye pga færre birøktere, men også på grunn av sykdommer hos tambiene. I utlandet har de lenge holdt på med røkting av murerbier i frukthagene, men det er på full fart inn i Norge også blant hageeierne. Det er i tillegg en svært artig hobby som knapt koster noe, men som gir mye glede tilbake. Både for oss, og naturen.

For å lokke til oss de ville murerbiene, samt få dem til å holde seg på et bestemt sted og danne en stor koloni, kan man feks henge opp en trekubbe med oppborede hull. Disse hullene er gjerne fra 6,5 til 9mm i diameter, og 10-15 cm dype. Det skal ikke borres helt igjennom, men være tett innerst. Skulle uhellet være ute, at du uheldigvis skulle borre for langt, kan man tette med en liten treplugg man banker inn. Avskjærte bambusrør (gamle veistikk?) kan også brukes. En kapper dem opp i passende lengder rett nedenfor et «ledd». Da vil de være tette i enden. Rørene plasseres i en rosett, feks i ei trekasse, blekkboks eller lignende med åpningene vendt utover.

murerbie ved inngangshull

 

Murerbier liker varme, så det er gunstigst å plassere «bikubene» sør eller sørøstvendt. Heng gjerne opp innretningen innunder et tak, slik at leireproppene ikke løses opp i regnvær. Etterhvert vil biene bli mer og mer tallrike på stedet etter som årene går. (Denne metoden er helt grei for de som ikke ønsker å drive så «stort».)

Hvis man har lyst å gå litt lenger inn i hobbyen, og drive det litt større og seriøst, kan man lage litt mer forseggjorte «kuber» som kan rengjøres mellom hver sesong. Dette kan øke mengden av bier, samt minske mengden snylteparasitter hos dem. Særlig pollenmidd kan gjøre livet surt for bielarvene ved å ete opp det lagrede pollenet slik at larvene sulter ihjel. Voksne bier kan i noen tilfeller også være helt dekket av midd slik at de får vanskeligheter med å fly som de skal. Utborrede trekubber er umulig å få rengjort mellom hver sesong, slik at det kan lønne seg å lage nye for hvert år. Pollenmidd kan ha en tendens til å hope seg opp i slike boliger etter som årene går. Bambusrør kan splittes på langs, og kokongene taes ut. Disse lagres inntil neste vår i en boks på et kjølig sted.

En enkel metode for å lage disse litt mer «avanserte» bikubene kan jeg vise her. Det finnes utallige andre metoder, men denne er veldig kjapp og enkel å lage…

Vi kattene prøvde så godt vi kunne å holde oss våkne under «talen», men det er ikke til å legge under en stol, at vi sleit endel. Dette var mange ord å forholde seg til, og øyelokka ble rimelig tunge etterhvert. Heldigvis var hannmennesket vårt så oppslukt av disse biegreiene, at han la ikke merke til at vi duppet litt av innimellom.

-Det første jeg gjorde, var å dra til en byggshop, og handle inn en ferdig utfreset furuplanke Den har fine spor som passer til vårt prosjekt. Handelsnavnet på denne planken var «Skyggeskrå 14X120». Den ser slik ut:

Skyggeskrå

 

Når man vender to planker med sporene mot hverandre, danner det seg flere fine hull som murerbiene kan bruke. Det passer også å få med at det finnes flere andre arter av bier som kan finne på å «hekke» i disse hullene. Disse er gjerne mindre. Murerbia vår kan også variere en god del i størrelse, og de velger gjerne inngangshull som passer det enkelte individ. Her får vi tre rekker av hull i midten, og flere rektangulære hull ytterst i kanten på bordet. Disse blir mer synlige på senere bilder nedover her.

utfresede spor

 

Bordplanken renskjæres langsetter fjærsiden. Den tynne, utstikkende fjæra har ingen funksjon for oss. Puss eller høvle gjerne etterpå, slik at siden blir noenlunde jevn og fin.

not og fjær fjernes

 

Her måtte hannmennesket vårt bruke gjerdesaga siden han svært sjeldent greier å skjære et rett kutt med håndsaga. Planken ble delt opp i femtoms stykker (12,7 cm). Da passer de med bredden på sidebordene.

gjerdesaging

 

Når bitene var ferdig oppskjært, ble de pusset rene for sprikende fliser og pigger som struttet alle veier. Det er viktig at inngangshullene holdes glatte å rene for at murerbiene ønsker å krabbe inn der. Et rammeverk som skal holde disse bordbitene på plass er også laget. Hannmennesket vårt valgte klokt i å bruke treskruer for å sette det sammen, siden han aldri har truffet et spikerhode med hammeren i sitt liv…

ramme tre

 

-Når rammen er ferdigskrudd, (minus tak og bakside) stables bordbitene oppå hverandre i rammen slik at hullene vender mot hverandre. For at hullene skal flukte med hverandre under den videre prosessen, kan man putte spiker i hullene for å holde plankebitene i riktig stilling.

stabiliseringsspiker

 

Nå skrues en tvinge på, slik at plankebitene fikseres i ønsket stilling. Deretter skal det borres to hull tvers igjennom på hver side av plankene. Hullet skal gå helt gjennom rammebunnen også, så borret må være god lengde på. Hulldiameteren er 6 mm.

drilling av gjennomgangsbolt

 

Det neste skritt i prosessen er å skjære til 2 stk gjengestål (diameter 6mm) som skal være så lange at de går tvers gjennom hele plankepakken. De kan gjerne stikke ut halvannen centimeter både på over og undersiden. Gjengestålet kan kjøpes svært rimelig på feks Biltema eller Jula. Stålene kuttes til med kutteskive eller baufil. Husk å file gjengestålene i endene slik at skarpe kanter ikke kan skade hverken deg selv eller andre levende vesen.

gjengestål

 

Etter at man har skrudd til mutre med skiver, både på over og underside, kan tvingen løsnes. De løse stabiliseringspikrene i flyvehullene kan også taes ut nå. Nå kan også lokket til bikuben skrues på. La det gjerne skrå litt, samt stikke 5-7cm på utsiden i front. Dette skulle hindre regnet i å komme til.

ferdigmutret gjengestål

 

På baksiden av hullene bruker man våt leire for å tette dem. Klask godt på med leire, siden murerbiene ikke vil bruke hull som er «gjennomtrekk» i. Mens leiren er våt, kan man skru på baksidebordet på kassen. Bordet som brukes er gjerne noe lengre, slik at det stikker ca 5 cm på oversiden. I denne overskytende bordenden, borres et festehull til kassen slik at den kan henges opp på en knagg eller skrues fast i feks en uthusvegg.

leiredekking av bakside

 

Og slik ser «bikuben» ut når den er ferdig. «Vår kube» er den nederst til høyre. Legg merke til at hullene på sidene også kan brukes av murerbiene om det skulle falle seg slik. Så, nå er det bare å vente til biene våre begynner å sverme. Våren er sein på sørlandet i år, men når kirsebærtrea begynner å blomstre, er jeg sikker på murerbiene er på plass.

boligkompleks for murerbier

 

-Puh, der var endelig hannmennesket vårt ferdig med å «belære» oss, men det var litt interessant også. 🙂 Vi slenger med et par fornøyelige linker om murerbier i tillegg.

 

Les om den hysterisk morsomme «hekkeplassen» til disse murerbiene: (Norsk side)
Om murerbier på YouTube (Engelsk tale)

 

God vår!
Isak, Mossa, Mjåtass og Sara.

 

 

Bønner kan være så mangt…

Isak glorHva i alle dager??

 

Menneskemannen min begynner å bli vanskelig å ha med å gjøre. Her har jeg gått hele vinter`n gjennom og bare ventet på å få drite i den store sandkassa mi.
Men, tror dere han unte meg det? Neeeiiida!
Jeg hadde knapt gjort fra meg et par ganger, før han drog en svart stor ekkel plastikkdings over hele toalettet mitt. Snakker om å være kjip assa!

SvartenTil og med Svarten, min ekte hannkattpappa syntes dette var stusselige saker.

 

Jeg prøvde selvfølgelig å protestere, og sette ham på plass for sin uskikkelighet, -men til ingen nytte. Plastikkgreia var kommet for å bli. På spørsmål fra meg om hvorfor han besudlet min frilufts-wc svarte han tørt,
-Dette skal hindre ugresset i å komme opp og ta over hele kjøkkenhagen!

markdekkeplastSvart ekkel plastikkdingsgreie

 

Ugress??? Kaller han det ugress? Det er jo den perfekte biotop for saftige tordivler og gresshopper jo! Disse snacksene er det beste jeg vet. Bare tanken på å kjenne knuspingen mellom jekslene av sprø og saftige billeskall, får tennene mine til å løpe i vann, tjern, innsjøer, elver og til og med strie bekker.

Nei, den unnskyldningen for hærverket sitt, syntes jeg var syltynn!
Han sier også at dette året vil han ha klosterbønner og sukkererter her,
-hva det enn er for noe.
Jeg skal sannelig passe på å hvesse klørne mine på disse bønneertebuskebuskene som en søt hevn. Jeg, Isak, the one and only, skal klatre oppi dem, flå dem, bite i bladene, ju neim it!

Bønner lissom, han ser meg nå ut som ei bønne..
Skal sørge for at han trenger alle sine bønner når jeg setter kloa i baken på ham ved anledning…

 

Grrrr!
Hilsen en småsur Isak

 

Vårrapport fra Moknausen.

 

Ja, nå begynner det å bråne godt rundt husene, og i skauen. Noen tilbakeslag blir det iblant, til stor fortvilelse for Mossa. Heldigvis blir snøfnuggene blautere og blautere nå, og slukker tørsten bedre enn tidligere i vinter.

Mossa i epletreet
Mossa snuser på nysnøen

 

Overleppesåret til Saramamsen har vokst bra, og hun begynner å få ny bart over systedet. Hun er så fin atte.

Saras oveleppe
Saramammas overleppe gror fint.

 

Broder Isak har fått skikk på pisskrystallene sine og går nå på diett. Han liker faktisk diettmaten bedre enn den gamle. Bra er det, ellers har vi måttet ha faste måltider hver dag, -hver for oss.

Matforeldrene våre er makelig anlagt, og det hadde nok blitt for mye for dem, -iallefall matpappa. Han sliter litt med ei slags menneskesjuke, som har satt ham noe ut denne vinteren. Det ble noe bedre da han fikk noen smertestillende tabletter. Han ble blidere til sinns, men fikk noe vansker med å se forskjell på hest og ælj etterpå. Godt å vite at han ikke er noen rytter. Det kunne blitt et helsikes leven om han skulle prøve å sale opp skogens konge…

Matmamma og hest
Matmor kliner helst med hest, og ikke ælj.

 

Isak, som hadde så store planer om rådyrsteik tidligere i vinter, er blitt pasifist. Når rådyra etterhvert ble skikkelig tamme, ombestemte han seg, og ble kompis med dem istedet. At han er blitt litt «blaut», vil han selvfølgelig ikke innrømme, men sier rådyrkjøtt gir heftig krystalldannelse i urinen, så han må tenke på helsa. Men for oss som kikker litt i øyekroken, er det ikke vanskelig å se kjærligheten blomstre mellom ham og hjortedyrene. Når rådyrene er på sin daglige visitt, insisterer Isak på å være ute sammen med dem. De snuser på hverandre, og det er ikke vanskelig å se at det er «peace & love» på gang.

Råbukk klør seg
En av Broder Isaks gode venner

 

rådyrtunge
Har du et eple til meg?

 

Mossa gleder seg stort til det nye drivhuset kommer opp. Da kan hun få seg et sted, der det er sommer hele året! Da kan hun forhåpentligvis begrave vinterdepresjonen for godt. Det skal bli moro når hun skal hjelpe matpappa med «gjødslingen» der inne tenker jeg, hehe..
Ser matforeldrene våre satser på tomater, grønnsaker, samt noen grunnstammer til epletrær og fersken. De har sådd frø inne, som har vokst godt under kunstig lys.

frøplanter
Plantespirer.

 

Har spurt dem et par ganger om de kan plante et par «musetrær» til oss kattene, men de er visst ikke i handelen. Det hadde vært noe det, -tenk å slippe alt slitet med å fange dem! Vi kattene kunne bare plukket mus av trærne og lagt oss vel til rette i hver vår rottingstol, og nytt måltidene. Akkurat som de gamle romerne. Bare med den store forskjellen at druene var byttet ut med svære klaser av mus. Da hadde vi sluppet de hersens flåtta også.

katt smaker på kvist
Æsj, -dette var iallefall ikke noe musetre. Fytterakkern!

 

Sånn ellers, går livet sin vante gang her. Vi byttes om å holde vakt utpå snøtippen, slik at  ingen fremmede kattefanter sniker seg inn på vårt territorium. Uheldigvis er denne utkikksposten iferd med å smelte, og den blir lavere for hver dag som går. Kanskje vi skulle spørre matpappa om han kunne snekre eller støpe et borgtårn til oss? Noe alla det slottsgreiene i Game Of Thrones?

mossa og isak på vakt
Snart vaktskifte for Mossa. En slitsom arbeidsdag er endelig over.

 

nytt vaktmannskap
Her har jeg overtatt vakten for Mossa.

 

Legger også ut noen oppdateringsbilder av hvordan Isak og meg ser ut nå. Vi har vokst godt siden de småbildene på høyre side ble tatt. Til neste år er vi helt voksne, og det skal bli artig å kjenne hvordan det føles. Kanskje vi kommer til å lengte tilbake til tiden vi var barn? Who knows.

katten isak
Broder Isak
poserer.

 

Katten mjåtass
Jeg, Mjåtass poserer.

 

Hullet i uthusdøra må iallefall skjæres større snart. Katteluka begynner uansett å bli i minste laget for enkelte. Vet ikke om Mossa akkurat er så tilfreds med en slik utvidelse. Hun argumenterer med at det kan komme inn mye uvelkomment dækelskap. Bare tenk på all myggen det blir plass til å fyke inn, –samtidig!
Hun ser meget betenkt ut på bildet under, der hun gløtter ut på den farlige verden utenfor.

kikkhullet
Mossa i luka

 

Okkesom, Mossa er nedstemt i denne saken. Hullet må gjøres større av en viktig grunn. Det er politisk viktig, at udiskriminerende samferdsel blir prioritert.
Livvidda hos Broder Isak er ikke akkurat beskjeden lengre… 😉

bred hannkatt
Isak ruver i landskapet…

 

Ha fine dager,
Hilsen Mjåtass.

 

 

Huffameg, -er engstelig jeg…

Selv om Tante Mossa vanligvis er tøff i trynet, tror jeg også hun er like engstelig, -laaangt inni der. Iallefall en kilometer. Sånn cirka en halvtimes gange kanskje.

Broder Isak har ikke vært seg selv det siste døgnet. Ikke ville han sove, ei heller spise eller drikke. Han bare diltet etter matforeldrene våre hele tiden, og fikk ikke roen. Han virket stresset.

-De lurte på om det kanskje kunne være noe i veien med ham. Dette er ikke Isak sånn som vi kjenner`n. Etterhvert mente de tobeina at han kanskje burde vært en tur til dyredoktormannen. Selv om det var sønda`n…
Mens de diskuterte dette, skrapet mamma Sara på døra, og ville inn. Da fikk vi sjokk nummer to! Stakkars Saramamma hadde fått seg et skikkelig klor på overleppa, og blødde veldig på seg. Det var vanskelig å se hvor dypt såret var, siden hun ikke var noe særlig velvillig til en undersøkelse der og da. Men, hun var hovnet endel opp, så det kunne kanskje vært en idè å fått dyrlegemannen til å kikke på henne også i samme slengen.

Sara med klorekutt

Nå var det altså 2 katter som måtte til veterinærmannen.., på en søndag. Snakker om å «time» uhella sine!

Så da bar det bort til Doktor Dyregodmannen med mamma og bror.

Først var det Isak som  måtte på underssøkelsesbordet. Selv om ikke Broder Isak blødde på seg, var veterinærmannen mest engstelig for ham. Etter en hel haug bedøvelser var Isak borte fra denne verden. Men det måtte «dose hest» til. Undersøkelsen kunne starte.
Det viste seg at han var kommet til dyrlegemannen i grevens tid! Han hadde urinretensjon (hujei, vanskelig ord). Krystaller i urinen hadde ført til at urinblæren var stor og sprengt som en fotball, minst! Broder Isak fikk med andre ord ikke pissa! Huff… Jeg føler me`n.
Vel, dyrlegemannen fikk heldigvis blåst opp vann og kloakksystem, samt lagt inn midlertidig røranlegg på stakkaren. Nå kunne iallefall miget renne fritt på broder`n

Det måtte sannelig ha vært en lettelse! Husker jeg så matpappa en gang på do. Brått begynte han å neie, akkurat som ei høflig lita jente! Etterhvert gikk neiingen over i et solid telemarksnedslag som sto til 19,5 i stil. Det var da jeg forsto at krystaller i urinen ikke var noe særlig hyggelig å stifte bekjentskap med…

Broder Isak må nå gå med urin-dren i et døgn. Det ser nesten ut som han har DET eksosrøret! Stakkaren må også holdes i bur (fengsel) til han skal til dyrlegemannen i morgen igjen. Kjenner jeg broder`n rett, -kommer ikke det til å foregå uten protester! Det blir vel lite søvn på de tobeinte i natt tenker jeg.

Isak i fengsel

Så var det Saramamma da… Kloret hennes var mye mer alvorlig enn først antatt! Etter bedøvelsen kunne man se at kuttet gikk nesten helt igjennom overleppen! Det er også mistanke om at det kanskje er et lite hull igjennom neseveggen også. Veel, Saramamma ble nå barbert barten av på den ene siden, og deretter sydd med 12-15 sting. Både på ut og innsiden.

Sara med sting

Så nå har vi to stykk katt med krave her, -og ingen av dem liker krage…

Sara med krage

Isak med krage

Jeg krysser mine poter, synger mine salmer, og håper ting ornær seg!
Hilsen Mjå.

Ps.
Akkurat nå i publiseringens stund, hører vi et smell fra buret til Isak. Han har brutt seg ut av fengselet! Gitterdøra har flakset veggmellom.
Om jeg ble overrasket over det? -Nei, overhodet ikke. 🙂

*

Blauthjerta mennesker..,

-Må man vite å utnytte til fulle. Vi, pusane på Mo, har inngått en deal med rådyra i omegn. Det har vært endel snø i indre strøk av sørlandet denne vinteren, noe som ikke er uvanlig. Rådyra er dårlige på å balansere oppå skarelaget. Selv om vi har prøvd å lære dem kunsten, faller de igjennom. Å finne mat utpå skauen under slike forhold, blir ei heftig greie for dem.

Noen av dem spurte Mjå og meg om hvordan vi fikk narret menneskefolka til å gi dem mat. -No problemas, svarte vi. Man må innynde seg, gjøre seg så hjelpesløs og søt som mulig. Når menneskefolka står på trammen og roper på pus, gjelder det å være på plass, og da vanker det alltid noe matsnadder!

Vel, for å gjøre ei lang historie kort, så har rådyrene prøvd metoden, -og den funker! Hver gang matforeldra våre roper på pus, tyter det rådyr ut av skaukanten og bort til trammen for å få mat. Og menneskefolka våre er heldigvis rause med godbitene.

Akkurat nå prøver vi å overtale dem til å overnatte inne også i kalde netter. Det skulle være god plass til tre-fire rådyr i sofaen, samt et par til oppi dobbelsenga. På dogulvet kunne vi også få studd inn et par stykker. Kanskje vi kunne gjort stor bissniss av dette? Hva med å invitere inn både rev og grevling også som gjester til sommeren? Eller en ælj?

Vi får se hva det blir til…

 
Mjau fra Isak & Mjå