O` Hellige hannkatt, -nå er`n igang igjen…

 

-Med «oppfinnelsene» sine…

Hannmennesket vårt minner litt om en «lightutgave» av Reodor Felgen… Aldri godt å vite hva han tuster med til enhver tid. Noen ganger blir oppfinnelsen stående halvferdig, mens andre ganger blir han ferdig, -ofte med nedslående resultat..
-Det er prosessen som teller, sier han… Jeg kan forsåvidt følge ham på den. De gangene jeg gjør mitt fornødne, er det såvisst prosessen som er deiligst. Det ferdige resultatet er et sørgelig syn, -derfor graver jeg det ned.

I går var jeg oppe og åt på «kvistrestauranten» vår. Ja, -vi er så fine på det at vi må ha to forskjellige steder å ete på. Hovedrestauranten er på kjøkkenet. Når vi kattene har ete oss ferdige der, -må vi ha en tur opp på det andre spisestedet på loftet. Maten er ekstra god der. Ingenting er som å småspise på flere steder. En slags katteutgave av pubvandring…

Gårsdagens overraskelse besto i at Hannmennesket hadde lagt beslag på restaurantgulvet vårt. Han drev visst å tegnet et eller annet på et stort ark. Ark er alltid interessante greier. Fra å være hvitt og blankt, forandrer det seg til en haug med farger og streker.

 

Har alltid lurt på hvor strekene kommer fra. Og som alltid, -greide jeg ikke å holde meg denne gangen heller. Dette måtte undersøkes! Kanskje jeg ville finne det ut denne gangen? Har studert A4-ark flere ganger, men det som lager strekene må antagelig være fryktelig smått. Har aldri funnet «Strekskaperen» i småark. Kanskje organismen bare var et yngel i disse?

Her hadde vi altså et kjempeformat av et ark, minst flere meter! Strekskaperen burde være såpass størrelse på her, slik at den kunne sees med det blotte øye. Er temmelig sikker på at den voksne utgaven av strekskaperen burde holde til i et slikt papirflak som dette! Ville ikke det være mest naturlig?
Akk, det var vitenskapskatt man skulle vært. Sittet på et eller annet vitenskapsakademi og mottatt statlig lønn i saftige biffer. Lite stekt skulle de være. Rå minus…

Holdt på å drømme meg vekk her. Hvor var vi nå igjen? -Jo, -Strekskaperen måtte finnes. Ser for meg overskriftene i VG, Dagbladet og CNN. «Hankatten Isak fra Gjerstad mottar Propellprisen for å ha funnet Gud!» Eller var det Nobelprisen det het? Samma kan det være. Edelt og kult er det likevel.

Under det helsides fotografiet på avisforsidene vil det stå skrevet, -«Propellprisen for vitenskap og utvikling overrekkes Hannkatten Isak, av en smånervøs Thorbjørn Jagland. Kan tydelig høre Thorbjørns stemme på flytende engelsk,
«Propellprisen overrekkes herved Hannkatten Isak for hans livslange og utrettelige arbeid med å finne universets opprinnelse og tilblivelse. Hans strev ble belønnet med det sensasjonelle funnet av Gud på et lite kvistværelse i Gjerstad, under et A1-ark. Inneklemt mellom arkhjørnet og et par veggtilveggteppefiber ble gjemmestedet til Vår Herre avslørt. Skaperen ble pirket frem i lyset med et par ivrige klør, prøvesmakt litt på, og deretter lagt i en konvolutt og videresendt til Oxford Universitet for endelig offentlig bekreftelse.»

Men, først måtte Gud finnes, –Strekskaperen. Letingen begynte midt på arket…

 

Selvfølgelig ble jeg løftet vekk.., -som alltid. Men, -denne gangen ga jeg meg ikke! Etter å ha strøket meg en haug ganger rundt beina på Hannmennesket, samt vasket han oppetter den svette ryggen med ei ruspete tunge, spurte jeg ham pent om å løfte på arket. Jeg var så spent at det dirret i kroppen. Gjorde meg klar til angrepsposisjon. Fronten ned, og ræva sakte opp, samt dirrende ben. Riktig fotfeste er viktig når Gud skal fanges…

 

Jeg er klar! mjauet jeg, -og så ble arket løftet forsiktig. Tiendelene føltes som timer. Tiden var inne. Verden ville ikke bli som før…
Men akk, -det skjedde ingen Åpenbaring. Kun et par ordinære hybelkaniner kom til syne, -og de er ikke så spennende. Dårlig på smak er de også..

Sukk, -det skal ikke være enkelt! Kanskje blir det bedre fangst ved neste korsvei. Jeg får oppmuntre Hannmennesket mitt til å tegne litt mer. Før eller siden skal Skaperen avsløres, -om så jeg skal bruke en evighet på det…

Da hannmennesket var ferdig med tegningen, -syntes jeg det lignet på en stor fugl. Han klipte deretter ut den fuglelignende dingsen, og la den etterhvert på ei stor finèrplate nede på kjøkkenet. Altså, i hovedrestauranten. Her la han seg ned i froskestilling og begynte å tegne omrisset av fugledingsen på finèrplata. Til min store forundring kom en ny svart strek tilsyne på treplata! Kanskje Skaperen holdt til under treplater også? Eller kanskje inni? Kryssfinèr er jo laminert, så kanskje Vår Herre holder til mellom to av lagene? Limt fast med trelim eller aralditt? Huff, for en tilværelse, -men når jeg tenker etter, -så ville dette være det perfekte gjemmested. Eller, kanskje ikke. Man kunne jo risikere å bli saget over…

 

 

–Hva er det du egentlig lager? Spurte jeg.
–En hønsehauk som skal bli både værhane og fugleskremsel, svarte Hannmennesket, og fortsatte tegningen.

Milde himmel, –and here we go again, tenkte jeg.
Sist han skulle lage noe greier gikk det riktig galt. Hannmennesket skulle snekre tak over tomatplantene sine, og til det trengtes en gardintrapp siden han ikke rakk opp.

 

–Gardintrapp hadde vi selvfølgelig ikke…
–No problemas! sier Hannmennesket vårt. Ei gardintrapp kan vi vel alltids mekke til? Jeg kjente igjen «Felgenblikket» i øynene på ham med en gang. Her skulle det bli underholdning! –Og underholdning ble det!

Da den hjemmesnekrede «gardintrappa» var ferdigmekket, -skjønte jeg at dette måtte jeg bare følge med på. For noe mer vaklevorent og ustøtt har jeg aldri sett. Ikke med 3 i promille engang…

 

For det første, var hele trappa så smal at den ville velte ved det minste vindpust. Her var det ikke snakk om ett tyngdepunkt. Det var jaggu med tyngdepunkter overalt! For det andre, var beina så tynne at de ville sige laaangt nedi toppbarken som lå mellom tomatreitene.

Dette måtte bare gå gale…
Hele mannen tippet forover, og på haue inn i tomathekken. Der rev han med seg flere tomatplanter på vei ned mot Moder Jord. Tror han fant ut at tomatgreiner ikke var stort å holde fast i…

-Akk ja, de menneskene, de menneskene…
Da gubben omsider var ferdig med omrisset av «hønsehauken»,  ble han stående å beundre prosjektet.
-Det der kommer ikke til å skremme så mye som en fugl! ymtet jeg frempå.
-Bare vent til jeg får skjært ut, samt malt dette greiene helt naturtro, så skal du få se hvor lite trost og skjærer det blir i frukthagen! svarte Hannmennesket selvsikkert.

 

Hannmennesket tok deretter med seg treplata ut i hagen. Den nye elektriske rottejukkerumpa han nylig hadde fått i fødselsdagspresang av Bengtemannen og Ilmydamen ble også rigget til. Takk til dem. Den forrige saga i hans eie var livsfarlig for folk og fe. Den jukket så fælt at sagbladene føk veggmellom da de knakk under arbeidet. Det var på egen risiko at man holdt seg på samme tomta under slike sageprosjekter.
Den gamle krakken ble så plassert under finèrplaten som arbeidsbord. Den var like vaklete og ustø som resten av gubben. Deretter begynte sagarbeidet…

Det hender jeg blir litt poetisk av meg, når inspirasjonen står tydelig rett fremfor meg. Et julidikt bør være på sin plass nå..,

«Det står ein mann utpå jordet
i einsam majestet
med det eine beinet over haue,
og det andre på bakken.
Mellom beina har han ei maskin…»

 

Med sagemaskina fulgte han nå strekene som var på treplata. Det var mange kriker og kroker som skulle skjæres ut, men saga snodde seg elegant gjennom treverket.

 

Fotografen her turte nesten ikke se på hva hun fotograferte, siden sagbladet bevegde seg farlig nær fingrene enkelte ganger. Noen ganger så det ut til at han var på god vei til å lage snarvei gjennom tommel og pekefinger, men så ombestemte han seg i siste liten, og dreide av. Fingre kan være kjekke å ha. Ser jo hvor avhenging han er av dem når han klør seg både her og der. Kanskje mest der…

 

Må innrømme at resultatet ikke ble så verst, tatt i betraktning hvor skjelven og vimsete Hannmennesket vårt er. Det ligner dog fortsatt ikke på en hønsehauk, mer som en trebit med hønsehaukform. Blir spennende å se hvordan denne vil se ut ferdig malt, og hvordan han vil løse utfordringen med en festeanordning som kan svive rundt.

 

Vi får vente i spenning på det ferdige resultatet. Jeg kommer iallefall til å følge ham med argusblikk fremover. Kanskje jeg kan finne ut om Skaperen er å finne i malingboksene? Kommer også til å ta bilder, samt dokumentere resten av prosessen her inne. Da får dere se det ferdige «fugleskremselet».

Håper i allefall han ikke går på hauet i tomatplantene igjen, slik at denne svarte tomatsorten under her rekker å modne fruktene sine.

 

På gjensyn alle sammen!
Sommerhilsen fra Isak.

 

***