Bønner kan være så mangt…

Isak glorHva i alle dager??

 

Menneskemannen min begynner å bli vanskelig å ha med å gjøre. Her har jeg gått hele vinter`n gjennom og bare ventet på å få drite i den store sandkassa mi.
Men, tror dere han unte meg det? Neeeiiida!
Jeg hadde knapt gjort fra meg et par ganger, før han drog en svart stor ekkel plastikkdings over hele toalettet mitt. Snakker om å være kjip assa!

SvartenTil og med Svarten, min ekte hannkattpappa syntes dette var stusselige saker.

 

Jeg prøvde selvfølgelig å protestere, og sette ham på plass for sin uskikkelighet, -men til ingen nytte. Plastikkgreia var kommet for å bli. På spørsmål fra meg om hvorfor han besudlet min frilufts-wc svarte han tørt,
-Dette skal hindre ugresset i å komme opp og ta over hele kjøkkenhagen!

markdekkeplastSvart ekkel plastikkdingsgreie

 

Ugress??? Kaller han det ugress? Det er jo den perfekte biotop for saftige tordivler og gresshopper jo! Disse snacksene er det beste jeg vet. Bare tanken på å kjenne knuspingen mellom jekslene av sprø og saftige billeskall, får tennene mine til å løpe i vann, tjern, innsjøer, elver og til og med strie bekker.

Nei, den unnskyldningen for hærverket sitt, syntes jeg var syltynn!
Han sier også at dette året vil han ha klosterbønner og sukkererter her,
-hva det enn er for noe.
Jeg skal sannelig passe på å hvesse klørne mine på disse bønneertebuskebuskene som en søt hevn. Jeg, Isak, the one and only, skal klatre oppi dem, flå dem, bite i bladene, ju neim it!

Bønner lissom, han ser meg nå ut som ei bønne..
Skal sørge for at han trenger alle sine bønner når jeg setter kloa i baken på ham ved anledning…

 

Grrrr!
Hilsen en småsur Isak

 

Reklamer

 

Huffameg, -er engstelig jeg…

Selv om Tante Mossa vanligvis er tøff i trynet, tror jeg også hun er like engstelig, -laaangt inni der. Iallefall en kilometer. Sånn cirka en halvtimes gange kanskje.

Broder Isak har ikke vært seg selv det siste døgnet. Ikke ville han sove, ei heller spise eller drikke. Han bare diltet etter matforeldrene våre hele tiden, og fikk ikke roen. Han virket stresset.

-De lurte på om det kanskje kunne være noe i veien med ham. Dette er ikke Isak sånn som vi kjenner`n. Etterhvert mente de tobeina at han kanskje burde vært en tur til dyredoktormannen. Selv om det var sønda`n…
Mens de diskuterte dette, skrapet mamma Sara på døra, og ville inn. Da fikk vi sjokk nummer to! Stakkars Saramamma hadde fått seg et skikkelig klor på overleppa, og blødde veldig på seg. Det var vanskelig å se hvor dypt såret var, siden hun ikke var noe særlig velvillig til en undersøkelse der og da. Men, hun var hovnet endel opp, så det kunne kanskje vært en idè å fått dyrlegemannen til å kikke på henne også i samme slengen.

Sara med klorekutt

Nå var det altså 2 katter som måtte til veterinærmannen.., på en søndag. Snakker om å «time» uhella sine!

Så da bar det bort til Doktor Dyregodmannen med mamma og bror.

Først var det Isak som  måtte på underssøkelsesbordet. Selv om ikke Broder Isak blødde på seg, var veterinærmannen mest engstelig for ham. Etter en hel haug bedøvelser var Isak borte fra denne verden. Men det måtte «dose hest» til. Undersøkelsen kunne starte.
Det viste seg at han var kommet til dyrlegemannen i grevens tid! Han hadde urinretensjon (hujei, vanskelig ord). Krystaller i urinen hadde ført til at urinblæren var stor og sprengt som en fotball, minst! Broder Isak fikk med andre ord ikke pissa! Huff… Jeg føler me`n.
Vel, dyrlegemannen fikk heldigvis blåst opp vann og kloakksystem, samt lagt inn midlertidig røranlegg på stakkaren. Nå kunne iallefall miget renne fritt på broder`n

Det måtte sannelig ha vært en lettelse! Husker jeg så matpappa en gang på do. Brått begynte han å neie, akkurat som ei høflig lita jente! Etterhvert gikk neiingen over i et solid telemarksnedslag som sto til 19,5 i stil. Det var da jeg forsto at krystaller i urinen ikke var noe særlig hyggelig å stifte bekjentskap med…

Broder Isak må nå gå med urin-dren i et døgn. Det ser nesten ut som han har DET eksosrøret! Stakkaren må også holdes i bur (fengsel) til han skal til dyrlegemannen i morgen igjen. Kjenner jeg broder`n rett, -kommer ikke det til å foregå uten protester! Det blir vel lite søvn på de tobeinte i natt tenker jeg.

Isak i fengsel

Så var det Saramamma da… Kloret hennes var mye mer alvorlig enn først antatt! Etter bedøvelsen kunne man se at kuttet gikk nesten helt igjennom overleppen! Det er også mistanke om at det kanskje er et lite hull igjennom neseveggen også. Veel, Saramamma ble nå barbert barten av på den ene siden, og deretter sydd med 12-15 sting. Både på ut og innsiden.

Sara med sting

Så nå har vi to stykk katt med krave her, -og ingen av dem liker krage…

Sara med krage

Isak med krage

Jeg krysser mine poter, synger mine salmer, og håper ting ornær seg!
Hilsen Mjå.

Ps.
Akkurat nå i publiseringens stund, hører vi et smell fra buret til Isak. Han har brutt seg ut av fengselet! Gitterdøra har flakset veggmellom.
Om jeg ble overrasket over det? -Nei, overhodet ikke. 🙂

*

Mjå goes alternative!

Mjå og meg satt her en dag, og skravlet over en liten skvett fløte. Samtalen kom etterhvert inn på det alternative, om overtro, synskhet og slike ting som det der. Jeg, Isak den likeglade, har ikke noe større tro på slikt vas. Verden er slik som vi ser den, –opp-ned når vi ligger på ryggen, og den rette veien når vi står oppreist.
Ikke noe Hokus Pokus Fillejokkus

Mjå er av en annen oppfatning. Spesielt etter han gikk i engleskole for Tante Mossa. Han sier det er mer mellom himling og hønsehus, enn de fleste andre steder. Mjå påstår han er synsk. Når pappamenneskekatten setter ei potet i bakken, -påstår Mjå at det vil komme opp ei potetplante der i løpet av kort tid. Jeg prøver å overbevise ham om at det derre greiene bare er tull, men han vil bare ikke høre etter.

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gravd ned ting i hagen, -og der er iallefall ikke kommet opp en eneste katteplante enda!
Mjå avfeier det med at jeg ikke har grønne poter.., –men hvite. Da virker det ikke.

Etter endt fløteskvett, tok vi oss opp trappa til andre etasje for å sove middag. Mamma Sara hadde kommet oss i forkjøpet, og lå og purksov på grønnteppet i planterommet. Hun så ut som hun var sluppet ned fra et fly. En ganske utflytende sovestilling med andre ord. Mamma har forresten svært mange forskjellige stillinger i sitt søvnrepertoar. Minst  tiogførtitusen. Alle av dem etter humør, dagsform, årstid og antall flått.

-Jeg kan til og med se hva mamma drømmer! nikker Mjå hovmodig idèt vi går forbi henne.

-Pissprek, snøfter jeg.

-Det er sant asså! sier Mjå, og setter seg ned for å studere henne. Samtidig begynner han å forberede seg på noe trancegreier.
For meg, den uinnvidde, ser det mer ut som han følger ei oppdikta flue…

Og så sier han plutselig, -Aaaaoommmm..!

Det skal Mjå ha, -han sparer ikke på effektene!
Jeg spør forsiktig,
-hva drømmer mamma om nå da?

-Hyssssj, -du må ikke ødelegge signalene jeg får fra den andre siden! freser Mjå.

Jeg ble sittende å gruble litt.
Hva mener han med «andre siden»? Baksia, framsia, eller venstre? Bak døra kanskje?
Aha, kanskje han mener andre siden av veggen! Soverommet til menneskekattene! Jeg tusler inn der, men der var det ingen synlige signaler,
-bare et par hybelkaniner og ei uoppredd seng.

-Pussig…

Hvordan ser «signaler» ut egentlig? Gule? Hårete? Har de mange bein? Smakfulle?
Litt misfornøyd og skuffet går jeg tilbake på planterommet, hvor Mjå nå hadde nådd det ultimate galskapsnivå. Han satt bare og stirret rett til vers. Helt hinsides.

-Milde himmel…

 

-Der har jeg kontakt! hvisker Mjå med skjelvende stemme.

Jeg kikker bort på kontaktstøpselet i veggen, men kan ikke se noen form for elektrisk tilkobling med lysnettet. Ser heller ingen usb-ledning fra Mjå og inn på Pc`en.

-Aha, -trådløst system! prøver jeg forsiktig..

-Jepp, sier Mjå, –Trådløst!

-Jaha, -så nå kan du altså se hva mamma Sara drømmer? spør jeg.

-No problemas. Helt klart. Null tåke, lite snøføyke og nullføre!

-Ok, hva drømmer hun nå da? spør jeg, og potepeker bort på mamma Sara.

 

Mjå blir stående å tenke en stund, og så sier han,

-Hun drømmer at hun er en utslitt lutefisk, -med snaue 4 i promille…

Jeg kunne tildels være enig, men for min del så det mer ut som 4 prosent...

Mamma Sara skiftet nå stilling, og det var tydelig at hun hadde gått inn i en ny fase av drømmen. Må innrømme jeg var litt nysgjerrig, og prøvde derfor å få inn mine egne «signaler», som Mjå kaller det. Men, -det eneste jeg fikk inn, var noe rumling i magen. Jeg slapp med stor forsiktighet ut overskuddslufta, slik at ikke Mjå skulle bli forstyrret i sin såkalte trance.

Det hjalp ikke det spøtt, -Mjå bråsnudde seg og vrei på nasa og sa,

-Pokker Isak! MÅ du alltid føre i deg så forbanna mye tordivler? Hvorfor kan du ikke spe det ut med litt mus og fugl, slik som vanlige fo.., øh katter?

-Ikke hold narr av tordiveldietten! parerte jeg og fortsatte, -Tordivler er smekkfulle av sunne proteiner og vitaminer, -noe som gir økt muskelmasse , styrke og virilitet! Så det så!

-Økt muskelmasse, du lissom. Kall det heller fettmasse..! kom det tørt fra Mjå.

-Spar deg for spydighetene, Mjå, og fortell heller hva mamma drømmer nå!

Jeg var ikke i humør for krangel, og prøvde å holde meg til temaet. Det kunne bli interessant dette her, og før eller senere ville det sikkert komme en glipp, slik at jeg kunne avsløre kvakksalveriet en gang for alle. Ingen ting ville fryde meg mer enn det!

 

-Hmm, sier Mjå.
-Her har hun gått noen timer tilbake i tid. Hun er invitert på fest av noen lurvete og lugubre hannkatter oppi lia her, og, og.., æh…

Jeg ble litt irritert når Mjå stoppet midt i historien. Halvkveda viser er ikke mi greie…

-Hva, og æh, mener du?? Spytt ut! Si det! Nysgjerrigheten min var ikke til å holde ut.

-Kremt, jeg vet ikke om det er meningen vi unger skal vite dette her.., -vi er ikke helt klare for slike æh, voksengreier vettu. Huff, dette er svøpen ved å være synsk og klarsynt! sukker Mjå.

-Baluba catshit, sier jeg. -Det er jo bare en drøm for pokker? Skulle ikke være noe farlig med det? Hun får jo ikke greie på hva du har avslørt, øh, fantasert om?

-Veldig hvor interessert du ble nå da, Isak, hehe! kommer det fra Mjå med et fandenivoldsk katteflir.

-Jeg skal fange en hare til deg, hvis du forteller videre Mjå! Eller en ælj eller to! Tror også jeg kunne få tak i en hest, som dessert. Kald og varmblods i ett, -alt etter ønske!

-Ok, avtale? spurte Mjå.

-Avtale! Sa jeg.., -med ljugepoter bak ryggen.

-Øhøm, kremtet Mjå, og fortsatte, -Mamma Sara drømmer at hun er smekkfull av løpetid. Og, at hun løper alt hun orker opp til disse hannkattene. Det er derfor hun strekker så ut i sprangene!

Mamma Sara snur seg deretter rundt i en ny liggestilling.

 

-Og nå da? Sjekker hun etter om hun lukter svette under armene? spurte jeg litt på fleip

-Korrekt, Isak! Hmm, har du tjuvgått englekurs hos Tante Mossa du også? spøkte Mjå.

-Njaa, man kommer langt med gjetting vettu..! svarer jeg avvæpnende.

Mjå fortsatte, -Nå sjekker hun om svettedunsten, eller «feromonene» som det heter på fagspråket, er som de skal. Og det er de. I fullt monn. Hun oser av brunst og festglede! Hun skal iallefall ikke stå tilbake for de sjarmerende hannkattbeilerne med sin velduftende «Eau de catpiss».

Jeg syntes Mjå beveget seg litt over grensen nå, det ble litt mye griseprat. Det er tross alt vår egen mamma det er snakk om. Men, det er jo litt interessant også. Kanskje det var noe å lære her? Og Mjå er jo forsåvidt ganske pedagogisk av seg. Til en viss grad.
Mamma lå ikke i samme stillingen så veldig lenge, -før hun inntok en ny.

 

-Over here, you lucky handsome guys! roper mamma til gutta boys oppi lia, sier Mjå litt flirfull i bartene. –Trekk kølapp guttær, -jeg er helt klar! Deilig hunnkatt til alle!

 

Man trengte ikke være hverken synsk, klar, eller trangsynt for å se hva mamma syntes om hyrdestunden oppi heia. Hun lå og vrei seg, nesten til det kvalmende. Forferdelige greier å se for oss uskyldige små barn, men, -thats`s life. Vi kan vel kanskje ikke helt lukke øynene for at våre hønngamle foreldre også har sine drifter? Og, som de må ha utløp for, på en eller annen måte? Dette var jo ikke noe «liveshow», men en drøm! Eller kanskje rettere sagt, en av Mjå sine forskrudde fantasier? –Ante ikke «englegutten» var så dirty!
Jeg måtte ha tenkt litt for høyt, for brått hører jeg Mjå hysje på meg.

-Vær stille så du ikke vekker henne! hvisket han. -Nå drømmer mamma at hun har «holdt på» fire dager i strekk, og er fullstendig gåen! Det var derfor hun kjentes ut som en formløs lutefisk med promille!

-Aha, sa jeg. –Drømmer er rare, ofte er det ikke noe fornuftig tidsperspektiv i dem, og regisseringen er ikke alltid like forståelig for en stakkars katt!

-Du kan så si, sa Mjå samtykkende.

Mjå er en veldig grei kar egentlig. Spesielt når han er helt enig med meg. Da er han greiest. Eller, han er forsåvidt grei hele tiden. Man kunne ikke hatt en bedre bror. Selv om han vaser litt iblant med dette synskegreiene sine, så er han ganske underholdende. Flink til å vaske meg er han også…

Idèt mamma snur seg nok en gang, begynner Mjå å flire så høyt at jeg ble redd han skulle vekke henne. Jeg satte labben forsiktig mot munnen, slik at han skulle dempe lydnivået noe.

-Hva er det du ser nå for noe morsomt? spurte jeg nysgjerrig.

-Hehe, jeg ser mamma våkne fra bakrusen sin, og samtidig utbryte, -Oh, Lord, What in hell have I done!
-Shit!

 

Vi var så forpinte av kattelatter, at vi måtte dra hverandre i barter og ømfintlige rumpehår for å holde oss nogenlunde alvorlige. Nå sleit vi virkelig! Og verre skulle det bli…
Mamma snudde seg en siste gang, og inntok nå en meget spesiell stilling…

 

-Tjihi, flirte Mjå, og fortsatte.

Nå er hun i kirken, og skrifter for harde livet. Jeg ser korsing, og hører haugevis med «Ave Mariaer»!

Det var ikke nubbsjans å holde seg lengre. Ikke for alt i verden. Vi brølte ut i latter begge to, slik at mamma bråvåknet. Nå ble gode dyr for råe, eh, dyre rådyr, huff, råe goddyr.., -godedyr for råe…

Anyhow, -tror aldri jeg har løpt fortere i mitt liv…
Mamma er ikke å spøke med når hun er i ulage.

Og når det gjelder Mjå`s klarsynthet og synske evner, veeel.., -Jeg sliter litt med å ta det helt alvorlig, -men det gir iallefall farge i hverdagen! Signalrødt!

 

Isak.

 

**

Nobåddy føkks with mi.. (Les: Veien til makten.)

 

Hallå, folks.
Tante Mossa her.

Syntes Isak og Mjå tar seg visse friheter og feilinformerer litt, samt legger ut irriterende fotos av meg. Disse er egentlig hemmeligstemplet og unntatt offentligheten. Egentlig er jeg jævla pen. Småtrolla nevner at jeg banner, ser jeg. Hællvetes vasprat…
Førrbanna stort ordforråd kaller jeg det.


Mossa

 

Og alle kongelige personligheter opp gjennom historien med respekt for seg sjøl, får en kunstner til å portrettere seg. Jeg kunne selvfølgelig ikke være noe unntak, og fikk menneskepappakatten vår til å tegne meg. Litt stilisert dog, men de adelige trekkene er der i fullt monn…


Portrett av Dronning Mossa 1. av Dørstokken og Filleryene innaførr.

 

Ja, jeg er som nevnt, Mossa. The one and only. Jeg ble døpt Modotten, men det ble Mossa for short.
Opprinnelig fra Telemark, men fløtta over grensa til Aust-Agder i 2009. Som lita (les stor også) var jeg veldig nysgjerrig på alt. En flott måte å ta til seg visdom og erfaring på. Jeg behersker og kan alt fra støvsuging til rustbehandling med 5-56.

Her grer jeg ut knuter på blivende klessnor

 

Må gi Matpappa en hjelpende labb med rigging av klessnora. Han er noe treneva av seg…

 

Er den eneste katten her i distriktet med velutviklet ansiktsmimikk. No problemas å kommunisere med de tobeinte jækler på det viset. Kan sette opp det yndigste puseansikt dere kan tenke dere, men kan også vri trynet mer fandenivoldsk enn Gamle-Erikfanten sjøl.

De tobeinte sier jeg har humoristisk sans, og flirer seg ihjel av mine påfunn og sprell. Blant annet hører jeg de sier jeg er katteutgaven av Border Collie. Jeg er katt, og kommer alltid til å være katt. Jeg kan da fan ikke noe for at imitasjon er mitt kall? De ler av meg når jeg sover til og med! Mennesker eier ikke respekt. Tror neppe de tobeinte ser så mye mer fornuftige ut når de sover…


En av mine sovestillinger.

 
I det siste har jeg øvd inn endel flere hilsemetoder ovenfor menneskekattene. Det fører med seg enda flere godbiter. Folk er blauthjerta, og det må man utnytte til fulle.
En av metodene mine går på å sette seg på rævva med framlabbene i kors. Reagerer de ikke da, lar jeg meg falle bakover eller sidelengs, stiv som en stokk, og fortsatt i samme sittestillingen. Får jeg til å dunke kraftig når jeg lander, er det et pluss. Cluet er å bli liggende akkurat i samme kroppstillingen som da jeg satt oppe. Dette syntes menneskene er saftig artig. Men, -noen ganger reagerer de ikke da heller, og da må man til med et tilleggsnummer, –skyggeboksing. Liggende i sittestilling, venter jeg til folkene tilfeldig kaster et blikk på meg. Da setter jeg igang med å bokse! Dette kan ikke de tobeinte motstå, og da får jeg den kjælinga kroppen min trenger. Noen ganger får jeg godis også. Det lønner seg å være intelligent. 😉

Det er også en fordel å være intelligent når man skal danne et allianseforbund. Jeg er sjef, hærfører og dronning på haugen her. På livstid. Selv om jeg er ei svær og kraftig kjette (hunnkatt), kan det være greit å ikke slite seg ihjel når fremmede katter krenker mitt hellige territorium. Mine evner som alliansebygger begynte tidlig. Det har med erfaring og kløkt å gjøre.


Dronning Mossa

 

Da jeg var pitteliten kattunge, bare et par gram stor, ble jeg nesten drept av en svær rødbrannete villkatthann. Jæveln snitta opp hele buken på meg, og hadde det ikke vært for at matpappa, på sokkelesten, kom ilende til, -hadde jeg nok tatt kvelden gitt. Matforeldrene mine fikk meg i huj og hast til dyredoktoren, hvor de sydde meg sammen igjen. Det gikk med en helt bunt sytråd og 18 nåler. I tillegg til magekuttet, hadde hankatthellvetten også gitt meg mange dype bitt.
Derfor ble måtte jeg gå på droger. Antibiotika kalte de det. I mange dager måtte de to menneskekattene hjemme pleie meg. Ofte så jeg noe rart vann renne ut av øynene deres da de stelte meg. Ikke vet jeg hva det skyldes, allergi eller forkjølelse muligens? 😉

Okkesom, jeg kom meg igjen, tøff som jeg er. Fra den dagen jeg kom meg på beina igjen, avla jeg en ed. -Ikke en helsikes hannkatt i verden, eller annet dyr for den saks skyld, skal få gjøre meg vondt igjen. Never!

I tillegg til meg, hadde menneskekattene skaffet seg en pus til, Sara. Vi var bestevenner og lekte hele dagen. Men, det var visst på hennes premisser.
Etterhvert ble hun ganske sjefete, og begynte å frese til meg hver gang jeg ville leke. Hun hadde også førsteretten i matfatet, ifølge seg sjøl. Da måtte jeg sitte og se på henne ete snaddermaten, mens jeg bare fikk restene. Heldigvis hadde jeg fått alliert meg med matforeldrene mine, slik at de fylte på ny mat når det ble min tur. Min vei til hersketronen var begynt.

Naboen er hannkatt. En frekk hannkattfan som stadig spankulerte og pissa på mitt territorium. Han måtte settes på plass. Jeg visste at jeg ikke hadde størrelsen og musklene til å hamle opp med ham da jeg var kattunge, men det hindret meg ikke i å pønske ut hvordan jeg skulle ta ham når jeg ble større.
En av taktikkene mine var å spille redd og engstelig. På det viset holdt jeg planene mine skjult. Noen ganger fikk jeg noen kakk på snuten av ham, men tok ikke igjen. Tiden var ikke inne for det enda. Måtte konsentrere meg om mobiliseringsstrategien min, og ikke kaste vekk unødig energi på tull.


Mitt hovedkvarter i ungdomsårene.

 

Heldig var jeg som vokste så fort og enormt. -Kjente at musklene mine etterhvert sprengte på gjennom både sommer og vinterpels. Snart var tiden inne. Jeg var nå blitt en halv katt større enn Sara, og matchet nabohannkattdækeln. Det gjør seg med noen skaukattgener!

En dag da mammamenneskekatten vår holdt på i potetåkeren, kastet hun et blikk oppi skaukanten. Der satt jeg helt inntil en kålsvart, stor og flott leiesoldat. –Jupp, hadde alliert meg med en vakker potent villkatthann som akkurat hadde søkt jobb i distriktet. Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. «Svarten», kaller vi ham. Svarten ser ut som en vill panter, men er kjempesnill og lojal mot meg. Vi ble nye bestevenner.

Nå var tiden kommet til et oppgjør med nabohannkatten. Med min nye allierte i ryggen, hadde jeg et triumfkort på labben. Nå skulle han taes en gang for alle. Motet mitt var på topp. En ettermiddag så jeg nabohannkatten komme opp mot trammen der jeg sitter til vanligvis. Jeg ventet til han var kommet godt over territorialgrensen før jeg slo til. Det ble en kort kamp. Nabohannkatten måtte rømme hjem. Leve girlpowereren! Tror han ble veldig overrasket og furten. Han prøvde å hevne seg et par ganger til, men hver gang jaget jeg ham hjem igjen. Nabohannkatten er en snik. Da han fikk juling av samme villkatthann som meg den gangen for tre år siden, lot han nederlagsfrustrasjonen gå utover meg. Når ikke det nyttet lengre, –hvem skulle han la det gå utover nå?
Han tok et valg, og utfordret «Svarten«…

Min allierte, Svarten, flyter vanligvis på sin arroganse og holder seg for god til å sloss, -stod nå ansikt til ansikt med den frustrerte og hevnlystne nabohannkatten. Hvordan ville dette gå?? Svarten var helt fri for arr og klor, og jeg mistenkte ham litt for å være typen til å stikke å gjemme seg når ting ble for heftig.
Ble nysgjerrig på å se Svarten i et ekte hannkattslag. Generalprøve deluxe! Var det noe tak i ham? Baller? Hele vårt territorierike sto og falt med dette slaget. Hvis Svarten tapte dette, kunne det få katastrofale følger for vårt herredømme over området. Nabohannkatten er såvisst ingen svekling, det har jeg sett før. Han barberte en annen omstreiferhannkatt så fryktelig for et par år siden, at den kom aldri tilbake.

Svarten prøvde lenge å unngå kamp ved å trekke seg langsomt tilbake, men nabohannkatten var på krigsstien. Dette kunne bare få en utvei… -Full krig.

Nabohannkatten bykset brått rett på Svarten. Det skulle imidlertid vise seg å bli en svært ubehagelig erfaring for ham. –Svarten var såvisst ingen pingle. Han var en «stayer», og hadde overlevd i barsk villmark gjennom alle årstider. Nabohannkatten ble bare en stakkarslig liten «peace of cake» for Svarten. Det hele var over på noen sekunder, og Svarten ble den som ble stående igjen med hevet hode. –Uten en eneste skramme.
Så det var derfor Svarten var like fin i pels og kropp? Han KUNNE krigskunsten til fulle! Måtte være derfor han er så komfortabel med seg sjøl og arrogant. Han trenger ikke å bevise en drit, før en eller annen idiot er så toskete og utfordrer ham.
Det er guten sin det! 🙂

Etter dette ble nabohannkatten bare en skygge av seg sjøl. Siden «Slaget ved Stikkrenna» har han stilletiende måttet sitte og se at Svarten nesten daglig åt opp tørrforet sitt..

Så var det Sara da.. Hun måtte selvfølgelig havne i høyet med Svarten. Resultatet av denne hyrdestunden ble en haug med skrikende, kvalme kattunger. Jeg kunne ikke fordra dem! Små og stygge var de. Lukta vondt gjorde de også. Jeg passet på å dra til dem når de ble for nærgående. Hvordan i all verden skulle jeg vite noe om spedbarnsstell?


Skrikerunger.

 
Nei, slikt gidder jeg ikke. Det får andre ta seg av. Etter at kattungene var ferdige med å dra i pattene på Sara, forandret hun seg.
Hun hadde sjefet over meg tidligere, men nå ble hun verre enn noensinne! Så fort hun så meg, eller ungene, freste hun de fæleste hun kunne! Slo gjorde hun også.
En dag jeg satt på trappa i sola, og ante fred og ingen traktor, fikk jeg meg en knallhard høyre på snuten av Sara. Da hadde Mossa fått nok!
Jeg returnerte en tung «markdrager» av en uppercut, så Sara trillet som ei lita fille bortover plenen. Deretter sprang jeg bort og dengte henne enda en gang for å være sikker. Etter dette har hun blitt redd for meg. Passer meg utmerket. Da kan jeg ete ifred uten at ei hissig kjette jager meg fra matkoppen.

Jeg syntes synd på disse to hannkattungene til Sara, og tok dem etterhvert til meg som de skulle være mine egne. Jeg fanget mus og fugler til dem, og oppdro dem det beste jeg kunne. Jeg prøvde å by de utsultede og radmagre menneskekattene våre et par mus også, men utakknemlige som de er, sto de over. De eier ikke gastronimisk sans.
Menneskekattforeldrene våre syntes jeg til tider var noe hardhendt med dem under lek, men den skal tidlig krøkes som god hannkatt skal bli.

Jeg hadde en idè, som kanskje kunne funke. Kunne disse to hannkattkrekene brukes til noe fornuftig? Ville det bli noe tak i dem? Genene skulle det ikke være noe i veien med, siden Svarten ikke akkurat var noen svekling. Verre var det om de skulle få Sara sine. Hun er lita og spinkel.
Heldigvis vokste hannkattene til, og begynte å bli fanden så spreke etterhvert når jeg prøvde å legge dem i bakken for å vise hvem som var sjefen. Til slutt ble de så sterke at jeg hadde ikke nubbesjans til å tukte dem med makt. De sparket meg bare av seg, som et lett dunpledd.


Barnevakt for hannkattslarvene.

 

Heretter måtte det brukes list. Jeg passet på å stryke meg kjærlig oppetter dem så ofte jeg kunne, samt fange enda mer mat til dem. Passet også på dem hele tiden når de var ute, slik at de ikke skulle tilstøtes noe. Det virket. Nå er begge disse hannkattene, samt Svarten, med i forsvarshæren min. Svarten er forresten veldig snill med ungene sine.

Så nå har jeg det som plommen i egget (Fra frittgående), og fått det akkurat som planlagt. Beskyttet på alle kanter. Ingen føkker med Mossa. Og for de som prøver seg på noe kødd, -ender opp akkurat som den plagsomme skjæra gjorde på bildet under.

Hilsen Mossa.

 


Avsluttet skjæremåltid.

 

 

***

 

Daddy Cool

 

Hei igjen, må bare erte Broder Isak litt.
Mens jeg er tander, liten og yndig, begynner broder Isak å ligne en stor gris.
Det knaker i gulvplankene når han kommer tuslende med sin slentrende gange.
Fatter ikke hvor han har fått sine voksegener fra, men det er iallefall ikke mamma Sara.
Hun er ei forholdsvis lita katteberte, rundt 4 smekre kilo. Kattepappaen vår er heller ikke så enorm.

Jeg og matfar tok et bilde av broder Isak og mamma Sara mens de sov her en kveld.
Selv om Isak bare er litt over året, er han allerede dobbelt så stor som mamma. Med tanke på at vi skal vokse i minst 2 år til, -tør jeg ikke å tenke på hvor diger broderen kommer til å bli!


Broder Isak nærmest, og mamma Sara bortenfor.

Heldigvis er Isak snill som dagen er lang, en «gentle giant«. Det er godt å ha ham som alliert. Det syntes Tante Mossa også.
Når Tante Mossa og meg har Isak ved siden av oss, -er vi et uslåelig team. Særlig Mossa blir ekstra tøff da. Her en dag dro hun til en nærgående rev over snuten så han skreik i lange tider. Etter dette har reven vært redd for oss.


Revetassen som fikk en tung Mossalabb over snuten.

Matforeldrene våre kaller broder Isak for Daddy Cool iblant. Det er pga slentregangen og fordi han ikke er redd for noen ting. Når Saramammaen vår kjefter på oss gutta, bryr han seg ikke. Han gjør seg bare overlegen. Jeg derimot, blir litt engstelig og trekker meg unna.

Vi trodde ikke broder Isak gadd å jakte, men i dag kom han sannelig hjem med en hare. Denne åt han nesten helt opp, og det var bare bakbeina igjen. Nå ligger han mett og tilfreds i gostolen, med stor kul på magen, -og raper og fiser. Et ekte mannfolk med andre ord…
Matpappa og Matmamma likte ikke helt at Isak tok hare, men broderen sier kroppen hans trenger mye mat, og at dette var et passelig måltid.

Nå begynner snart elgjakta, og skulle ikke forundre meg om han snart kom drassende hjem med en «tolvtagger«…

Hilsen Mjå.

 

 

Værstasjonen

Av og til får vi besøk av en merkelig kar som heter Ture Bomann. Han er en svensk flyktning. Ture er forferdelig gammel, –sikkert minst hundrevis av år.
Gamlingen er fryktelig til å skryte, og i dag kom han med en værstasjon han hadde laget, med seg sjøl som modell. Han kaller det «langtissvarsel«.

Ture sier at «tassen» hans går opp i fint vær, og detter ned når det blir ruskevær. Han påstår at han har «to«, men den andre og lengste, er bare til finbruk.
«Reservetassen» viser han ikke bort til utenforstående, så den har vi ikke sett.

Menneskekattpappaen vår har i dag hengt opp værstasjonen. Lurer på om han kan lage en «værhårstasjon» til oss kattene? Den hadde blitt mye kulere. Er sikker på at han hadde greid det. Menneskepappaen vår liker å spikke. Tenk dere en pus hvor værhårene reiser seg i finvær, og henger når det er regn!

Tror jeg reiser bort til menneskepappaen vår og gjør meg litt til. Han er så blauthjerta at det ikke skulle bli noe problem å få overtalt ham med de sørgmodige øynene jeg kan sette opp! 😉

Hilsen Mjå.

Mennesker er jo litt sjarmerende dyr, -selv i all sin enkelhet!

 

Mange ganger syntes jeg mennesker gjør ting så tungvint! Hjernen deres er tydeligvis ikke så utviklet enda, som på oss katter. Evolusjonen går tydeligvis ikke like raskt hos alle arter. Vi får bære over med det så godt vi kan, men litt humoritisk er det okkesom…

Når vi ser på menneskelige lengdemål, holder de ikke alltid helt, æh mål…
Feksempel når vi kommer til begrepet «tommer«, så opererer de tobeinte med flere typer tomler! Trodde en tommel var en tommel jeg, og ikke noe annet, –men neeeida..

En gang i tiden hadde folk bare den romerske tommelen å forholde seg til, som var
2,47 cm. Grekerne hadde ikke tommel i det hele tatt, så de hadde «finger» istedet på
1,93 cm.
Den barske og værharde vikingtommelen var 2,37 cm. lang, men denne minket til 2,30 cm. på slutten av vikingtiden, ca. år 1100.
Frem til år 1541 vokste tomlene noe forferdelig! Helt opp til 2,64 cm! Tror de må ha dradd mye krok, eller kanskje de suttet så mye og hardt på tommelen at den ble strukket?
-Sannelig ikke godt å vite.

I 1683 var tommelen skrumpet med to millimeter, til 2,62 cm. Dette kan ha vært en midlertidig forstuing, siden den vokste ut igjen til 1698. Da ble den på nytt forstuet. I 1820 var danske tomler skrumpet til 2,6145833 cm.

Tomler er underfundige.., -i 1834 var dansketommelen begynt å vokse igjen, til 2,6154166 cm. Nordmennene hadde ikke lov til å ha så lange tomler, så i 1824 hadde norske mennesker bare lov til å ha en tommel på sørgelige 2,6145833 cm. De norskene som hadde lengre tommel enn dette, ble puttet i fengsel. Danskene tålte ikke at norskene hadde noe som lengre enn danskenes, så danskekongen spikket sikkert legemsdelen kortere på dem.

Svensketommelen var på slutten av 1800-tallet mye kortere, -bare en liten snabb på skarve 2,4742 cm. Vet ikke om den kunne bøyes engang…

Både pappa og meg liker å snekre. Det går stort sett bra, inntil vi støter på «tommeproblemet«. Da blir vi uenige.


-Er du sikker på at du skjærer riktig nå da?

 


-Skal banne på at du har målt feil!

 


-Jeg har da målt riktig ifølge tommestokken!

 


-Se her Isak, jeg har målt og skjært helt riktig! Nøyaktig 25″ tommer lang skal firkantstokken være!

 


-Pøh, ikke rart det ble skakt og fælt, pappa.., Det er jo amerikansk tommestokk du bruker!

 

Mennesker er rare. 1″ toms-bord skal jo normalt være 1″ tomme tjukk i den virkelige verden. Men tror dere det er slik i menneskeverden? Åneiiidadu.., -Et vanlig 1″ toms bord av såkalt skurlast, er 2,5 cm tjukk. Justert skurlast er 2,3 cm, og høvellast 2,1 cm!
-Forstå det den som kan…

En engelsk tomme har stort sett vært 1 mm kortere enn den norske. Det er visst fordi norske ting krympetørker på vei til England.
Nå i dag har menneskene en internasjonal tommel i Norge. Den er definert til nøyaktig 2,4 cm. Men som ofte før, -amerikanerne vil gjerne ha alt mye større enn resten av verden. Derfor er deres tommel på svimlende 2,54000508001016002032004 cm. (Puh, det var et langt tall!)

-Hvorfor kunne de ikke målt alt i «poter» istedet?