O` Hellige hannkatt, -nå er`n igang igjen…

 

-Med «oppfinnelsene» sine…

Hannmennesket vårt minner litt om en «lightutgave» av Reodor Felgen… Aldri godt å vite hva han tuster med til enhver tid. Noen ganger blir oppfinnelsen stående halvferdig, mens andre ganger blir han ferdig, -ofte med nedslående resultat..
-Det er prosessen som teller, sier han… Jeg kan forsåvidt følge ham på den. De gangene jeg gjør mitt fornødne, er det såvisst prosessen som er deiligst. Det ferdige resultatet er et sørgelig syn, -derfor graver jeg det ned.

I går var jeg oppe og åt på «kvistrestauranten» vår. Ja, -vi er så fine på det at vi må ha to forskjellige steder å ete på. Hovedrestauranten er på kjøkkenet. Når vi kattene har ete oss ferdige der, -må vi ha en tur opp på det andre spisestedet på loftet. Maten er ekstra god der. Ingenting er som å småspise på flere steder. En slags katteutgave av pubvandring

Gårsdagens overraskelse besto i at Hannmennesket hadde lagt beslag på restaurantgulvet vårt. Han drev visst å tegnet et eller annet på et stort ark. Ark er alltid interessante greier. Fra å være hvitt og blankt, forandrer det seg til en haug med farger og streker.

hannmennesket tegner

 

Har alltid lurt på hvor strekene kommer fra. Og som alltid, -greide jeg ikke å holde meg denne gangen heller. Dette måtte undersøkes! Kanskje jeg ville finne det ut denne gangen? Har studert A4-ark flere ganger, men det som lager strekene må antagelig være fryktelig smått. Har aldri funnet «Strekskaperen» i småark. Kanskje organismen bare var et yngel i disse?

Her hadde vi altså et kjempeformat av et ark, minst flere meter! Strekskaperen burde være såpass størrelse på her, slik at den kunne sees med det blotte øye. Er temmelig sikker på at den voksne utgaven av strekskaperen burde holde til i et slikt papirflak som dette! Ville ikke det være mest naturlig?
Akk, det var vitenskapskatt man skulle vært. Sittet på et eller annet vitenskapsakademi og mottatt statlig lønn i saftige biffer. Lite stekt skulle de være. Rå minus

Holdt på å drømme meg vekk her. Hvor var vi nå igjen? -Jo, -Strekskaperen måtte finnes. Ser for meg overskriftene i VG, Dagbladet og CNN. «Hankatten Isak fra Gjerstad mottar Propellprisen for å ha funnet Gud!» Eller var det Nobelprisen det het? Samma kan det være. Edelt og kult er det likevel.

Under det helsides fotografiet på avisforsidene vil det stå skrevet, -«Propellprisen for vitenskap og utvikling overrekkes Hannkatten Isak, av en smånervøs Thorbjørn Jagland. Kan tydelig høre Thorbjørns stemme på flytende engelsk,
«Propellprisen overrekkes herved Hannkatten Isak for hans livslange og utrettelige arbeid med å finne universets opprinnelse og tilblivelse. Hans strev ble belønnet med det sensasjonelle funnet av Gud på et lite kvistværelse i Gjerstad, under et A1-ark. Inneklemt mellom arkhjørnet og et par veggtilveggteppefiber ble gjemmestedet til Vår Herre avslørt. Skaperen ble pirket frem i lyset med et par ivrige klør, prøvesmakt litt på, og deretter lagt i en konvolutt og videresendt til Oxford Universitet for endelig offentlig bekreftelse.»

Men, først måtte Gud finnes, –Strekskaperen. Letingen begynte midt på arket…

inspeksjon

 

Selvfølgelig ble jeg løftet vekk.., -som alltid. Men, -denne gangen ga jeg meg ikke! Etter å ha strøket meg en haug ganger rundt beina på Hannmennesket, samt vasket han oppetter den svette ryggen med ei ruspete tunge, spurte jeg ham pent om å løfte på arket. Jeg var så spent at det dirret i kroppen. Gjorde meg klar til angrepsposisjon. Fronten ned, og ræva sakte opp, samt dirrende ben. Riktig fotfeste er viktig når Gud skal fanges…

Under arket

 

Jeg er klar! mjauet jeg, -og så ble arket løftet forsiktig. Tiendelene føltes som timer. Tiden var inne. Verden ville ikke bli som før…
Men akk, -det skjedde ingen Åpenbaring. Kun et par ordinære hybelkaniner kom til syne, -og de er ikke så spennende. Dårlig på smak er de også..

Sukk, -det skal ikke være enkelt! Kanskje blir det bedre fangst ved neste korsvei. Jeg får oppmuntre Hannmennesket mitt til å tegne litt mer. Før eller siden skal Skaperen avsløres, -om så jeg skal bruke en evighet på det

Da hannmennesket var ferdig med tegningen, -syntes jeg det lignet på en stor fugl. Han klipte deretter ut den fuglelignende dingsen, og la den etterhvert på ei stor finèrplate nede på kjøkkenet. Altså, i hovedrestauranten. Her la han seg ned i froskestilling og begynte å tegne omrisset av fugledingsen på finèrplata. Til min store forundring kom en ny svart strek tilsyne på treplata! Kanskje Skaperen holdt til under treplater også? Eller kanskje inni? Kryssfinèr er jo laminert, så kanskje Vår Herre holder til mellom to av lagene? Limt fast med trelim eller aralditt? Huff, for en tilværelse, -men når jeg tenker etter, -så ville dette være det perfekte gjemmested. Eller, kanskje ikke. Man kunne jo risikere å bli saget over…

tegning i froskestilling

 

omrisstegning hønsehauk

 

Hva er det du egentlig lager? Spurte jeg.
En hønsehauk som skal bli både værhane og fugleskremsel, svarte Hannmennesket, og fortsatte tegningen.

Milde himmel, –and here we go again, tenkte jeg.
Sist han skulle lage noe greier gikk det riktig galt. Hannmennesket skulle snekre tak over tomatplantene sine, og til det trengtes en gardintrapp siden han ikke rakk opp.

tomatplantasje

 

Gardintrapp hadde vi selvfølgelig ikke
No problemas! sier Hannmennesket vårt. Ei gardintrapp kan vi vel alltids mekke til? Jeg kjente igjen «Felgenblikket» i øynene på ham med en gang. Her skulle det bli underholdning! –Og underholdning ble det!

Da den hjemmesnekrede «gardintrappa» var ferdigmekket, -skjønte jeg at dette måtte jeg bare følge med på. For noe mer vaklevorent og ustøtt har jeg aldri sett. Ikke med 3 i promille engang…

selvmordstrapp

 

For det første, var hele trappa så smal at den ville velte ved det minste vindpust. Her var det ikke snakk om ett tyngdepunkt. Det var jaggu med tyngdepunkter overalt! For det andre, var beina så tynne at de ville sige laaangt nedi toppbarken som lå mellom tomatreitene.

Dette måtte bare gå gale…
Hele mannen tippet forover, og på haue inn i tomathekken. Der rev han med seg flere tomatplanter på vei ned mot Moder Jord. Tror han fant ut at tomatgreiner ikke var stort å holde fast i…

-Akk ja, de menneskene, de menneskene…
Da gubben omsider var ferdig med omrisset av «hønsehauken»,  ble han stående å beundre prosjektet.
-Det der kommer ikke til å skremme så mye som en fugl! ymtet jeg frempå.
-Bare vent til jeg får skjært ut, samt malt dette greiene helt naturtro, så skal du få se hvor lite trost og skjærer det blir i frukthagen! svarte Hannmennesket selvsikkert.

omriss hønsehauk

 

Hannmennesket tok deretter med seg treplata ut i hagen. Den nye elektriske rottejukkerumpa han nylig hadde fått i fødselsdagspresang av Bengtemannen og Ilmydamen ble også rigget til. Takk til dem. Den forrige saga i hans eie var livsfarlig for folk og fe. Den jukket så fælt at sagbladene føk veggmellom da de knakk under arbeidet. Det var på egen risiko at man holdt seg på samme tomta under slike sageprosjekter.
Den gamle krakken ble så plassert under finèrplaten som arbeidsbord. Den var like vaklete og ustø som resten av gubben. Deretter begynte sagarbeidet…

Det hender jeg blir litt poetisk av meg, når inspirasjonen står tydelig rett fremfor meg. Et julidikt bør være på sin plass nå..,

«Det står ein mann utpå jordet
i einsam majestet
med det eine beinet over haue,
og det andre på bakken.
Mellom beina har han ei maskin…»

akrobatisk saging

 

Med sagemaskina fulgte han nå strekene som var på treplata. Det var mange kriker og kroker som skulle skjæres ut, men saga snodde seg elegant gjennom treverket.

konturskjæring

 

Fotografen her turte nesten ikke se på hva hun fotograferte, siden sagbladet bevegde seg farlig nær fingrene enkelte ganger. Noen ganger så det ut til at han var på god vei til å lage snarvei gjennom tommel og pekefinger, men så ombestemte han seg i siste liten, og dreide av. Fingre kan være kjekke å ha. Ser jo hvor avhenging han er av dem når han klør seg både her og der. Kanskje mest der

finskjæring

 

Må innrømme at resultatet ikke ble så verst, tatt i betraktning hvor skjelven og vimsete Hannmennesket vårt er. Det ligner dog fortsatt ikke på en hønsehauk, mer som en trebit med hønsehaukform. Blir spennende å se hvordan denne vil se ut ferdig malt, og hvordan han vil løse utfordringen med en festeanordning som kan svive rundt.

hønsehauk i tre

 

Vi får vente i spenning på det ferdige resultatet. Jeg kommer iallefall til å følge ham med argusblikk fremover. Kanskje jeg kan finne ut om Skaperen er å finne i malingboksene? Kommer også til å ta bilder, samt dokumentere resten av prosessen her inne. Da får dere se det ferdige «fugleskremselet».

Håper i allefall han ikke går på hauet i tomatplantene igjen, slik at denne svarte tomatsorten under her rekker å modne fruktene sine.

indigo rose

 

På gjensyn alle sammen!
Sommerhilsen fra Isak.

 

***

Bønner kan være så mangt…

Isak glorHva i alle dager??

 

Menneskemannen min begynner å bli vanskelig å ha med å gjøre. Her har jeg gått hele vinter`n gjennom og bare ventet på å få drite i den store sandkassa mi.
Men, tror dere han unte meg det? Neeeiiida!
Jeg hadde knapt gjort fra meg et par ganger, før han drog en svart stor ekkel plastikkdings over hele toalettet mitt. Snakker om å være kjip assa!

SvartenTil og med Svarten, min ekte hannkattpappa syntes dette var stusselige saker.

 

Jeg prøvde selvfølgelig å protestere, og sette ham på plass for sin uskikkelighet, -men til ingen nytte. Plastikkgreia var kommet for å bli. På spørsmål fra meg om hvorfor han besudlet min frilufts-wc svarte han tørt,
-Dette skal hindre ugresset i å komme opp og ta over hele kjøkkenhagen!

markdekkeplastSvart ekkel plastikkdingsgreie

 

Ugress??? Kaller han det ugress? Det er jo den perfekte biotop for saftige tordivler og gresshopper jo! Disse snacksene er det beste jeg vet. Bare tanken på å kjenne knuspingen mellom jekslene av sprø og saftige billeskall, får tennene mine til å løpe i vann, tjern, innsjøer, elver og til og med strie bekker.

Nei, den unnskyldningen for hærverket sitt, syntes jeg var syltynn!
Han sier også at dette året vil han ha klosterbønner og sukkererter her,
-hva det enn er for noe.
Jeg skal sannelig passe på å hvesse klørne mine på disse bønneertebuskebuskene som en søt hevn. Jeg, Isak, the one and only, skal klatre oppi dem, flå dem, bite i bladene, ju neim it!

Bønner lissom, han ser meg nå ut som ei bønne..
Skal sørge for at han trenger alle sine bønner når jeg setter kloa i baken på ham ved anledning…

 

Grrrr!
Hilsen en småsur Isak

 

Vårrapport fra Moknausen.

 

Ja, nå begynner det å bråne godt rundt husene, og i skauen. Noen tilbakeslag blir det iblant, til stor fortvilelse for Mossa. Heldigvis blir snøfnuggene blautere og blautere nå, og slukker tørsten bedre enn tidligere i vinter.

Mossa i epletreet
Mossa snuser på nysnøen

 

Overleppesåret til Saramamsen har vokst bra, og hun begynner å få ny bart over systedet. Hun er så fin atte.

Saras oveleppe
Saramammas overleppe gror fint.

 

Broder Isak har fått skikk på pisskrystallene sine og går nå på diett. Han liker faktisk diettmaten bedre enn den gamle. Bra er det, ellers har vi måttet ha faste måltider hver dag, -hver for oss.

Matforeldrene våre er makelig anlagt, og det hadde nok blitt for mye for dem, -iallefall matpappa. Han sliter litt med ei slags menneskesjuke, som har satt ham noe ut denne vinteren. Det ble noe bedre da han fikk noen smertestillende tabletter. Han ble blidere til sinns, men fikk noe vansker med å se forskjell på hest og ælj etterpå. Godt å vite at han ikke er noen rytter. Det kunne blitt et helsikes leven om han skulle prøve å sale opp skogens konge…

Matmamma og hest
Matmor kliner helst med hest, og ikke ælj.

 

Isak, som hadde så store planer om rådyrsteik tidligere i vinter, er blitt pasifist. Når rådyra etterhvert ble skikkelig tamme, ombestemte han seg, og ble kompis med dem istedet. At han er blitt litt «blaut», vil han selvfølgelig ikke innrømme, men sier rådyrkjøtt gir heftig krystalldannelse i urinen, så han må tenke på helsa. Men for oss som kikker litt i øyekroken, er det ikke vanskelig å se kjærligheten blomstre mellom ham og hjortedyrene. Når rådyrene er på sin daglige visitt, insisterer Isak på å være ute sammen med dem. De snuser på hverandre, og det er ikke vanskelig å se at det er «peace & love» på gang.

Råbukk klør seg
En av Broder Isaks gode venner

 

rådyrtunge
Har du et eple til meg?

 

Mossa gleder seg stort til det nye drivhuset kommer opp. Da kan hun få seg et sted, der det er sommer hele året! Da kan hun forhåpentligvis begrave vinterdepresjonen for godt. Det skal bli moro når hun skal hjelpe matpappa med «gjødslingen» der inne tenker jeg, hehe..
Ser matforeldrene våre satser på tomater, grønnsaker, samt noen grunnstammer til epletrær og fersken. De har sådd frø inne, som har vokst godt under kunstig lys.

frøplanter
Plantespirer.

 

Har spurt dem et par ganger om de kan plante et par «musetrær» til oss kattene, men de er visst ikke i handelen. Det hadde vært noe det, -tenk å slippe alt slitet med å fange dem! Vi kattene kunne bare plukket mus av trærne og lagt oss vel til rette i hver vår rottingstol, og nytt måltidene. Akkurat som de gamle romerne. Bare med den store forskjellen at druene var byttet ut med svære klaser av mus. Da hadde vi sluppet de hersens flåtta også.

katt smaker på kvist
Æsj, -dette var iallefall ikke noe musetre. Fytterakkern!

 

Sånn ellers, går livet sin vante gang her. Vi byttes om å holde vakt utpå snøtippen, slik at  ingen fremmede kattefanter sniker seg inn på vårt territorium. Uheldigvis er denne utkikksposten iferd med å smelte, og den blir lavere for hver dag som går. Kanskje vi skulle spørre matpappa om han kunne snekre eller støpe et borgtårn til oss? Noe alla det slottsgreiene i Game Of Thrones?

mossa og isak på vakt
Snart vaktskifte for Mossa. En slitsom arbeidsdag er endelig over.

 

nytt vaktmannskap
Her har jeg overtatt vakten for Mossa.

 

Legger også ut noen oppdateringsbilder av hvordan Isak og meg ser ut nå. Vi har vokst godt siden de småbildene på høyre side ble tatt. Til neste år er vi helt voksne, og det skal bli artig å kjenne hvordan det føles. Kanskje vi kommer til å lengte tilbake til tiden vi var barn? Who knows.

katten isak
Broder Isak
poserer.

 

Katten mjåtass
Jeg, Mjåtass poserer.

 

Hullet i uthusdøra må iallefall skjæres større snart. Katteluka begynner uansett å bli i minste laget for enkelte. Vet ikke om Mossa akkurat er så tilfreds med en slik utvidelse. Hun argumenterer med at det kan komme inn mye uvelkomment dækelskap. Bare tenk på all myggen det blir plass til å fyke inn, –samtidig!
Hun ser meget betenkt ut på bildet under, der hun gløtter ut på den farlige verden utenfor.

kikkhullet
Mossa i luka

 

Okkesom, Mossa er nedstemt i denne saken. Hullet må gjøres større av en viktig grunn. Det er politisk viktig, at udiskriminerende samferdsel blir prioritert.
Livvidda hos Broder Isak er ikke akkurat beskjeden lengre… 😉

bred hannkatt
Isak ruver i landskapet…

 

Ha fine dager,
Hilsen Mjåtass.

 

 

Huffameg, -er engstelig jeg…

Selv om Tante Mossa vanligvis er tøff i trynet, tror jeg også hun er like engstelig, -laaangt inni der. Iallefall en kilometer. Sånn cirka en halvtimes gange kanskje.

Broder Isak har ikke vært seg selv det siste døgnet. Ikke ville han sove, ei heller spise eller drikke. Han bare diltet etter matforeldrene våre hele tiden, og fikk ikke roen. Han virket stresset.

-De lurte på om det kanskje kunne være noe i veien med ham. Dette er ikke Isak sånn som vi kjenner`n. Etterhvert mente de tobeina at han kanskje burde vært en tur til dyredoktormannen. Selv om det var sønda`n…
Mens de diskuterte dette, skrapet mamma Sara på døra, og ville inn. Da fikk vi sjokk nummer to! Stakkars Saramamma hadde fått seg et skikkelig klor på overleppa, og blødde veldig på seg. Det var vanskelig å se hvor dypt såret var, siden hun ikke var noe særlig velvillig til en undersøkelse der og da. Men, hun var hovnet endel opp, så det kunne kanskje vært en idè å fått dyrlegemannen til å kikke på henne også i samme slengen.

Sara med klorekutt

Nå var det altså 2 katter som måtte til veterinærmannen.., på en søndag. Snakker om å «time» uhella sine!

Så da bar det bort til Doktor Dyregodmannen med mamma og bror.

Først var det Isak som  måtte på underssøkelsesbordet. Selv om ikke Broder Isak blødde på seg, var veterinærmannen mest engstelig for ham. Etter en hel haug bedøvelser var Isak borte fra denne verden. Men det måtte «dose hest» til. Undersøkelsen kunne starte.
Det viste seg at han var kommet til dyrlegemannen i grevens tid! Han hadde urinretensjon (hujei, vanskelig ord). Krystaller i urinen hadde ført til at urinblæren var stor og sprengt som en fotball, minst! Broder Isak fikk med andre ord ikke pissa! Huff… Jeg føler me`n.
Vel, dyrlegemannen fikk heldigvis blåst opp vann og kloakksystem, samt lagt inn midlertidig røranlegg på stakkaren. Nå kunne iallefall miget renne fritt på broder`n

Det måtte sannelig ha vært en lettelse! Husker jeg så matpappa en gang på do. Brått begynte han å neie, akkurat som ei høflig lita jente! Etterhvert gikk neiingen over i et solid telemarksnedslag som sto til 19,5 i stil. Det var da jeg forsto at krystaller i urinen ikke var noe særlig hyggelig å stifte bekjentskap med…

Broder Isak må nå gå med urin-dren i et døgn. Det ser nesten ut som han har DET eksosrøret! Stakkaren må også holdes i bur (fengsel) til han skal til dyrlegemannen i morgen igjen. Kjenner jeg broder`n rett, -kommer ikke det til å foregå uten protester! Det blir vel lite søvn på de tobeinte i natt tenker jeg.

Isak i fengsel

Så var det Saramamma da… Kloret hennes var mye mer alvorlig enn først antatt! Etter bedøvelsen kunne man se at kuttet gikk nesten helt igjennom overleppen! Det er også mistanke om at det kanskje er et lite hull igjennom neseveggen også. Veel, Saramamma ble nå barbert barten av på den ene siden, og deretter sydd med 12-15 sting. Både på ut og innsiden.

Sara med sting

Så nå har vi to stykk katt med krave her, -og ingen av dem liker krage…

Sara med krage

Isak med krage

Jeg krysser mine poter, synger mine salmer, og håper ting ornær seg!
Hilsen Mjå.

Ps.
Akkurat nå i publiseringens stund, hører vi et smell fra buret til Isak. Han har brutt seg ut av fengselet! Gitterdøra har flakset veggmellom.
Om jeg ble overrasket over det? -Nei, overhodet ikke. 🙂

*

Har man katter, kan det skje mye artig sier matfar. Får man i tillegg besøk av ubedte gjester (mat), i form av mus, -kan underholdningen bli ekstra stor.
Mossa fanget den i et kott, -men lekte med den til den forsvant oppi en sko. Da matfar ristet den ut, var Isak på plass. De to ble imidlertid bare stående og kikke på hverandre litt, før Isak ønsket musa peace and love, og god tur videre.
Dermed var den lille brune vekk,- igjen.
Isak er ikke glad i mus. Han foretrekker hare og ælj. Ekte mannfolkmat. –Mus er for pingler, sier han.

Den største jegeren av dem alle, Mjåtass, hørte rabalderet fra gostolen i staua, og kom slentrende ut. Da han fikk øye på musa, gikk det kun sekundet før den satt i kjeften på ham. Effektiv musefelle han der karen…
Nå kunne matfar bære begge to ut, siden musa satt godt fast i gapet på the killer. Matmor blir hysterisk av mus, –og matfar hysterisk av hysterisk matmor...

På utsiden skulle det så lekes litt. Musa var av det tøffe slaget, og yppet til bråk. Dette var matfar heldig å få tatt et bilde av!

Musa og Mjå

Enden på visa blei at musa rømte inn i et tørt juletre som lå rundt hushjørnet.
Mjåtassen sto og voktet på tørrgrana, og da matfar løftet på den, rakk ikke Mjå å fakke musa før den smatt inn i glipa mellom snøen og husveggen.
Denne gangen var musa svært heldig…

Så da er det bare å vente at den på ny skal finne seg et hål i huset å krabbe inn i, -og sirkuset starte på nytt igjen…

Godt Nyttår!
Hilsen Sara.

 

Sååå mange manner!

Kaldt på poten i disse dager gitt…Pisspausene er over i løpet av sekunder, før vi fyker inn igjen. En ting er sikkert, -inne er det dødskjedelig! Vi prøver jo å aktivisere oss sjøl, ved å finne på noe gildt..
Innunder tepper feksempel, eller, -beite på potteplantene. Kvesse klørne på go`møblene er også vanligvis kult. –Men, nå er vi leie av det også…

Heldigvis har det begynt å skje noe på utsia, slik at vi kan følge med i vinduet! Nå sitter vi 3 stykker læina opp på kjøkkenbordet ved siden av hverandre. Mossa, Mjå og Meg, Isak, -the one and only.

Elektrissitissitetsstolpene skal visst byttes ut med et par nye stolper. Se der ja! Elektrissitissitetmannen klatrer oppover gamlestolpen!! Han var jaggu go å klatre til å være menneskemann, -selv med de rare krøllete jernskoa på beina! Tenk å måtte løpe fra en bjønn på dem!? Han hadde sliti da gitt. Og, der var jammen med gravemaskinmannen på plass også! Han graver noen forferdelig store hull med maskina si. Kanskje han har spist mye kompe, og må gjøre fra seg noe helt enormt? Jo, det må være noe sånt han driver med. Han tar seg god tid for å få hullet stort nok. Kjenner til det problemet der…
Håper ikke den jordhaugen fryser med det første, det hadde vært godt for meg også å få drete i noe mykjord igjen. Lenge sia nå!

Og der kommer en lastebilmann også! Han har med seg noe grus baki lastebilkassa, som han ser ut til å ville bli kvitt et sted. Hmm. Kanskje gravemaskinmannen har sin egen tjener som fyller igjen lorthullet etter seg? Det må det være. Kult! Tror jeg også vil få meg en slik. En motorsagmann er også på plass. Fanken, -han tar jo trærne mine!! Sniken. Jajja, kanskje han også fryser litt på potene. Mulig han trenger noe ved han også. Han har sikkert brukt opp sine egne trær…

Nabomannen er også der, sammen med en annen nabomann. De gjør ikke så mye annet enn å stå å se på gravemaskinmannen, motorsagmannen, elektrissitissitetmannen og lastebilmannen. Det er moro å se på folk jobber. Hmm, der kommer postmannen også, og han kommer ikke forbi gravemaskina midt i vegen. Heldigvis kan han levere posten direkte til nabomannen og den andre nabomannen.

Litt bortenfor kan jeg se hestemannen, men han graver ikke. Han bare hester ser det ut til. Oisann, der poppet det opp en borremann også! Jøss. Det ser ut som han lager fullt av hull i fjellknattene! Jo så sannelig, det gjør han.. Og der smatt boltemannen bort og stappet bolter i hullene. Deretter ser det ut til at skruemannen kommer og skrur fast noen jernstenger fra boltene og til stolpen! Aha, det er for å få stolpen til å stå støtt! Og nå har det jammen kommet til en bankemann også! Tror snart ikke mine egne øyne! Bankemannen har en bankebil som banker istykker stein og tele i veien!

Nå er det så mange forskjellige manner her ute at jeg går helt i surr…

Hujei, blir sliten av alle disse inntrykkene jeg. Må ha meg litt mer mat.
Hmm, tomt i skåla? Jeg får skrike litt på matmannen i huset…

Isak.

Mjå goes alternative!

Mjå og meg satt her en dag, og skravlet over en liten skvett fløte. Samtalen kom etterhvert inn på det alternative, om overtro, synskhet og slike ting som det der. Jeg, Isak den likeglade, har ikke noe større tro på slikt vas. Verden er slik som vi ser den, –opp-ned når vi ligger på ryggen, og den rette veien når vi står oppreist.
Ikke noe Hokus Pokus Fillejokkus

Mjå er av en annen oppfatning. Spesielt etter han gikk i engleskole for Tante Mossa. Han sier det er mer mellom himling og hønsehus, enn de fleste andre steder. Mjå påstår han er synsk. Når pappamenneskekatten setter ei potet i bakken, -påstår Mjå at det vil komme opp ei potetplante der i løpet av kort tid. Jeg prøver å overbevise ham om at det derre greiene bare er tull, men han vil bare ikke høre etter.

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gravd ned ting i hagen, -og der er iallefall ikke kommet opp en eneste katteplante enda!
Mjå avfeier det med at jeg ikke har grønne poter.., –men hvite. Da virker det ikke.

Etter endt fløteskvett, tok vi oss opp trappa til andre etasje for å sove middag. Mamma Sara hadde kommet oss i forkjøpet, og lå og purksov på grønnteppet i planterommet. Hun så ut som hun var sluppet ned fra et fly. En ganske utflytende sovestilling med andre ord. Mamma har forresten svært mange forskjellige stillinger i sitt søvnrepertoar. Minst  tiogførtitusen. Alle av dem etter humør, dagsform, årstid og antall flått.

-Jeg kan til og med se hva mamma drømmer! nikker Mjå hovmodig idèt vi går forbi henne.

-Pissprek, snøfter jeg.

-Det er sant asså! sier Mjå, og setter seg ned for å studere henne. Samtidig begynner han å forberede seg på noe trancegreier.
For meg, den uinnvidde, ser det mer ut som han følger ei oppdikta flue…

Og så sier han plutselig, -Aaaaoommmm..!

Det skal Mjå ha, -han sparer ikke på effektene!
Jeg spør forsiktig,
-hva drømmer mamma om nå da?

-Hyssssj, -du må ikke ødelegge signalene jeg får fra den andre siden! freser Mjå.

Jeg ble sittende å gruble litt.
Hva mener han med «andre siden»? Baksia, framsia, eller venstre? Bak døra kanskje?
Aha, kanskje han mener andre siden av veggen! Soverommet til menneskekattene! Jeg tusler inn der, men der var det ingen synlige signaler,
-bare et par hybelkaniner og ei uoppredd seng.

-Pussig…

Hvordan ser «signaler» ut egentlig? Gule? Hårete? Har de mange bein? Smakfulle?
Litt misfornøyd og skuffet går jeg tilbake på planterommet, hvor Mjå nå hadde nådd det ultimate galskapsnivå. Han satt bare og stirret rett til vers. Helt hinsides.

-Milde himmel…

 

-Der har jeg kontakt! hvisker Mjå med skjelvende stemme.

Jeg kikker bort på kontaktstøpselet i veggen, men kan ikke se noen form for elektrisk tilkobling med lysnettet. Ser heller ingen usb-ledning fra Mjå og inn på Pc`en.

-Aha, -trådløst system! prøver jeg forsiktig..

-Jepp, sier Mjå, –Trådløst!

-Jaha, -så nå kan du altså se hva mamma Sara drømmer? spør jeg.

-No problemas. Helt klart. Null tåke, lite snøføyke og nullføre!

-Ok, hva drømmer hun nå da? spør jeg, og potepeker bort på mamma Sara.

 

Mjå blir stående å tenke en stund, og så sier han,

-Hun drømmer at hun er en utslitt lutefisk, -med snaue 4 i promille…

Jeg kunne tildels være enig, men for min del så det mer ut som 4 prosent...

Mamma Sara skiftet nå stilling, og det var tydelig at hun hadde gått inn i en ny fase av drømmen. Må innrømme jeg var litt nysgjerrig, og prøvde derfor å få inn mine egne «signaler», som Mjå kaller det. Men, -det eneste jeg fikk inn, var noe rumling i magen. Jeg slapp med stor forsiktighet ut overskuddslufta, slik at ikke Mjå skulle bli forstyrret i sin såkalte trance.

Det hjalp ikke det spøtt, -Mjå bråsnudde seg og vrei på nasa og sa,

-Pokker Isak! MÅ du alltid føre i deg så forbanna mye tordivler? Hvorfor kan du ikke spe det ut med litt mus og fugl, slik som vanlige fo.., øh katter?

-Ikke hold narr av tordiveldietten! parerte jeg og fortsatte, -Tordivler er smekkfulle av sunne proteiner og vitaminer, -noe som gir økt muskelmasse , styrke og virilitet! Så det så!

-Økt muskelmasse, du lissom. Kall det heller fettmasse..! kom det tørt fra Mjå.

-Spar deg for spydighetene, Mjå, og fortell heller hva mamma drømmer nå!

Jeg var ikke i humør for krangel, og prøvde å holde meg til temaet. Det kunne bli interessant dette her, og før eller senere ville det sikkert komme en glipp, slik at jeg kunne avsløre kvakksalveriet en gang for alle. Ingen ting ville fryde meg mer enn det!

 

-Hmm, sier Mjå.
-Her har hun gått noen timer tilbake i tid. Hun er invitert på fest av noen lurvete og lugubre hannkatter oppi lia her, og, og.., æh…

Jeg ble litt irritert når Mjå stoppet midt i historien. Halvkveda viser er ikke mi greie…

-Hva, og æh, mener du?? Spytt ut! Si det! Nysgjerrigheten min var ikke til å holde ut.

-Kremt, jeg vet ikke om det er meningen vi unger skal vite dette her.., -vi er ikke helt klare for slike æh, voksengreier vettu. Huff, dette er svøpen ved å være synsk og klarsynt! sukker Mjå.

-Baluba catshit, sier jeg. -Det er jo bare en drøm for pokker? Skulle ikke være noe farlig med det? Hun får jo ikke greie på hva du har avslørt, øh, fantasert om?

-Veldig hvor interessert du ble nå da, Isak, hehe! kommer det fra Mjå med et fandenivoldsk katteflir.

-Jeg skal fange en hare til deg, hvis du forteller videre Mjå! Eller en ælj eller to! Tror også jeg kunne få tak i en hest, som dessert. Kald og varmblods i ett, -alt etter ønske!

-Ok, avtale? spurte Mjå.

-Avtale! Sa jeg.., -med ljugepoter bak ryggen.

-Øhøm, kremtet Mjå, og fortsatte, -Mamma Sara drømmer at hun er smekkfull av løpetid. Og, at hun løper alt hun orker opp til disse hannkattene. Det er derfor hun strekker så ut i sprangene!

Mamma Sara snur seg deretter rundt i en ny liggestilling.

 

-Og nå da? Sjekker hun etter om hun lukter svette under armene? spurte jeg litt på fleip

-Korrekt, Isak! Hmm, har du tjuvgått englekurs hos Tante Mossa du også? spøkte Mjå.

-Njaa, man kommer langt med gjetting vettu..! svarer jeg avvæpnende.

Mjå fortsatte, -Nå sjekker hun om svettedunsten, eller «feromonene» som det heter på fagspråket, er som de skal. Og det er de. I fullt monn. Hun oser av brunst og festglede! Hun skal iallefall ikke stå tilbake for de sjarmerende hannkattbeilerne med sin velduftende «Eau de catpiss».

Jeg syntes Mjå beveget seg litt over grensen nå, det ble litt mye griseprat. Det er tross alt vår egen mamma det er snakk om. Men, det er jo litt interessant også. Kanskje det var noe å lære her? Og Mjå er jo forsåvidt ganske pedagogisk av seg. Til en viss grad.
Mamma lå ikke i samme stillingen så veldig lenge, -før hun inntok en ny.

 

-Over here, you lucky handsome guys! roper mamma til gutta boys oppi lia, sier Mjå litt flirfull i bartene. –Trekk kølapp guttær, -jeg er helt klar! Deilig hunnkatt til alle!

 

Man trengte ikke være hverken synsk, klar, eller trangsynt for å se hva mamma syntes om hyrdestunden oppi heia. Hun lå og vrei seg, nesten til det kvalmende. Forferdelige greier å se for oss uskyldige små barn, men, -thats`s life. Vi kan vel kanskje ikke helt lukke øynene for at våre hønngamle foreldre også har sine drifter? Og, som de må ha utløp for, på en eller annen måte? Dette var jo ikke noe «liveshow», men en drøm! Eller kanskje rettere sagt, en av Mjå sine forskrudde fantasier? –Ante ikke «englegutten» var så dirty!
Jeg måtte ha tenkt litt for høyt, for brått hører jeg Mjå hysje på meg.

-Vær stille så du ikke vekker henne! hvisket han. -Nå drømmer mamma at hun har «holdt på» fire dager i strekk, og er fullstendig gåen! Det var derfor hun kjentes ut som en formløs lutefisk med promille!

-Aha, sa jeg. –Drømmer er rare, ofte er det ikke noe fornuftig tidsperspektiv i dem, og regisseringen er ikke alltid like forståelig for en stakkars katt!

-Du kan så si, sa Mjå samtykkende.

Mjå er en veldig grei kar egentlig. Spesielt når han er helt enig med meg. Da er han greiest. Eller, han er forsåvidt grei hele tiden. Man kunne ikke hatt en bedre bror. Selv om han vaser litt iblant med dette synskegreiene sine, så er han ganske underholdende. Flink til å vaske meg er han også…

Idèt mamma snur seg nok en gang, begynner Mjå å flire så høyt at jeg ble redd han skulle vekke henne. Jeg satte labben forsiktig mot munnen, slik at han skulle dempe lydnivået noe.

-Hva er det du ser nå for noe morsomt? spurte jeg nysgjerrig.

-Hehe, jeg ser mamma våkne fra bakrusen sin, og samtidig utbryte, -Oh, Lord, What in hell have I done!
-Shit!

 

Vi var så forpinte av kattelatter, at vi måtte dra hverandre i barter og ømfintlige rumpehår for å holde oss nogenlunde alvorlige. Nå sleit vi virkelig! Og verre skulle det bli…
Mamma snudde seg en siste gang, og inntok nå en meget spesiell stilling…

 

-Tjihi, flirte Mjå, og fortsatte.

Nå er hun i kirken, og skrifter for harde livet. Jeg ser korsing, og hører haugevis med «Ave Mariaer»!

Det var ikke nubbsjans å holde seg lengre. Ikke for alt i verden. Vi brølte ut i latter begge to, slik at mamma bråvåknet. Nå ble gode dyr for råe, eh, dyre rådyr, huff, råe goddyr.., -godedyr for råe…

Anyhow, -tror aldri jeg har løpt fortere i mitt liv…
Mamma er ikke å spøke med når hun er i ulage.

Og når det gjelder Mjå`s klarsynthet og synske evner, veeel.., -Jeg sliter litt med å ta det helt alvorlig, -men det gir iallefall farge i hverdagen! Signalrødt!

 

Isak.

 

**

Nobåddy føkks with mi.. (Les: Veien til makten.)

 

Hallå, folks.
Tante Mossa her.

Syntes Isak og Mjå tar seg visse friheter og feilinformerer litt, samt legger ut irriterende fotos av meg. Disse er egentlig hemmeligstemplet og unntatt offentligheten. Egentlig er jeg jævla pen. Småtrolla nevner at jeg banner, ser jeg. Hællvetes vasprat…
Førrbanna stort ordforråd kaller jeg det.


Mossa

 

Og alle kongelige personligheter opp gjennom historien med respekt for seg sjøl, får en kunstner til å portrettere seg. Jeg kunne selvfølgelig ikke være noe unntak, og fikk menneskepappakatten vår til å tegne meg. Litt stilisert dog, men de adelige trekkene er der i fullt monn…


Portrett av Dronning Mossa 1. av Dørstokken og Filleryene innaførr.

 

Ja, jeg er som nevnt, Mossa. The one and only. Jeg ble døpt Modotten, men det ble Mossa for short.
Opprinnelig fra Telemark, men fløtta over grensa til Aust-Agder i 2009. Som lita (les stor også) var jeg veldig nysgjerrig på alt. En flott måte å ta til seg visdom og erfaring på. Jeg behersker og kan alt fra støvsuging til rustbehandling med 5-56.

Her grer jeg ut knuter på blivende klessnor

 

Må gi Matpappa en hjelpende labb med rigging av klessnora. Han er noe treneva av seg…

 

Er den eneste katten her i distriktet med velutviklet ansiktsmimikk. No problemas å kommunisere med de tobeinte jækler på det viset. Kan sette opp det yndigste puseansikt dere kan tenke dere, men kan også vri trynet mer fandenivoldsk enn Gamle-Erikfanten sjøl.

De tobeinte sier jeg har humoristisk sans, og flirer seg ihjel av mine påfunn og sprell. Blant annet hører jeg de sier jeg er katteutgaven av Border Collie. Jeg er katt, og kommer alltid til å være katt. Jeg kan da fan ikke noe for at imitasjon er mitt kall? De ler av meg når jeg sover til og med! Mennesker eier ikke respekt. Tror neppe de tobeinte ser så mye mer fornuftige ut når de sover…


En av mine sovestillinger.

 
I det siste har jeg øvd inn endel flere hilsemetoder ovenfor menneskekattene. Det fører med seg enda flere godbiter. Folk er blauthjerta, og det må man utnytte til fulle.
En av metodene mine går på å sette seg på rævva med framlabbene i kors. Reagerer de ikke da, lar jeg meg falle bakover eller sidelengs, stiv som en stokk, og fortsatt i samme sittestillingen. Får jeg til å dunke kraftig når jeg lander, er det et pluss. Cluet er å bli liggende akkurat i samme kroppstillingen som da jeg satt oppe. Dette syntes menneskene er saftig artig. Men, -noen ganger reagerer de ikke da heller, og da må man til med et tilleggsnummer, –skyggeboksing. Liggende i sittestilling, venter jeg til folkene tilfeldig kaster et blikk på meg. Da setter jeg igang med å bokse! Dette kan ikke de tobeinte motstå, og da får jeg den kjælinga kroppen min trenger. Noen ganger får jeg godis også. Det lønner seg å være intelligent. 😉

Det er også en fordel å være intelligent når man skal danne et allianseforbund. Jeg er sjef, hærfører og dronning på haugen her. På livstid. Selv om jeg er ei svær og kraftig kjette (hunnkatt), kan det være greit å ikke slite seg ihjel når fremmede katter krenker mitt hellige territorium. Mine evner som alliansebygger begynte tidlig. Det har med erfaring og kløkt å gjøre.


Dronning Mossa

 

Da jeg var pitteliten kattunge, bare et par gram stor, ble jeg nesten drept av en svær rødbrannete villkatthann. Jæveln snitta opp hele buken på meg, og hadde det ikke vært for at matpappa, på sokkelesten, kom ilende til, -hadde jeg nok tatt kvelden gitt. Matforeldrene mine fikk meg i huj og hast til dyredoktoren, hvor de sydde meg sammen igjen. Det gikk med en helt bunt sytråd og 18 nåler. I tillegg til magekuttet, hadde hankatthellvetten også gitt meg mange dype bitt.
Derfor ble måtte jeg gå på droger. Antibiotika kalte de det. I mange dager måtte de to menneskekattene hjemme pleie meg. Ofte så jeg noe rart vann renne ut av øynene deres da de stelte meg. Ikke vet jeg hva det skyldes, allergi eller forkjølelse muligens? 😉

Okkesom, jeg kom meg igjen, tøff som jeg er. Fra den dagen jeg kom meg på beina igjen, avla jeg en ed. -Ikke en helsikes hannkatt i verden, eller annet dyr for den saks skyld, skal få gjøre meg vondt igjen. Never!

I tillegg til meg, hadde menneskekattene skaffet seg en pus til, Sara. Vi var bestevenner og lekte hele dagen. Men, det var visst på hennes premisser.
Etterhvert ble hun ganske sjefete, og begynte å frese til meg hver gang jeg ville leke. Hun hadde også førsteretten i matfatet, ifølge seg sjøl. Da måtte jeg sitte og se på henne ete snaddermaten, mens jeg bare fikk restene. Heldigvis hadde jeg fått alliert meg med matforeldrene mine, slik at de fylte på ny mat når det ble min tur. Min vei til hersketronen var begynt.

Naboen er hannkatt. En frekk hannkattfan som stadig spankulerte og pissa på mitt territorium. Han måtte settes på plass. Jeg visste at jeg ikke hadde størrelsen og musklene til å hamle opp med ham da jeg var kattunge, men det hindret meg ikke i å pønske ut hvordan jeg skulle ta ham når jeg ble større.
En av taktikkene mine var å spille redd og engstelig. På det viset holdt jeg planene mine skjult. Noen ganger fikk jeg noen kakk på snuten av ham, men tok ikke igjen. Tiden var ikke inne for det enda. Måtte konsentrere meg om mobiliseringsstrategien min, og ikke kaste vekk unødig energi på tull.


Mitt hovedkvarter i ungdomsårene.

 

Heldig var jeg som vokste så fort og enormt. -Kjente at musklene mine etterhvert sprengte på gjennom både sommer og vinterpels. Snart var tiden inne. Jeg var nå blitt en halv katt større enn Sara, og matchet nabohannkattdækeln. Det gjør seg med noen skaukattgener!

En dag da mammamenneskekatten vår holdt på i potetåkeren, kastet hun et blikk oppi skaukanten. Der satt jeg helt inntil en kålsvart, stor og flott leiesoldat. –Jupp, hadde alliert meg med en vakker potent villkatthann som akkurat hadde søkt jobb i distriktet. Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. «Svarten», kaller vi ham. Svarten ser ut som en vill panter, men er kjempesnill og lojal mot meg. Vi ble nye bestevenner.

Nå var tiden kommet til et oppgjør med nabohannkatten. Med min nye allierte i ryggen, hadde jeg et triumfkort på labben. Nå skulle han taes en gang for alle. Motet mitt var på topp. En ettermiddag så jeg nabohannkatten komme opp mot trammen der jeg sitter til vanligvis. Jeg ventet til han var kommet godt over territorialgrensen før jeg slo til. Det ble en kort kamp. Nabohannkatten måtte rømme hjem. Leve girlpowereren! Tror han ble veldig overrasket og furten. Han prøvde å hevne seg et par ganger til, men hver gang jaget jeg ham hjem igjen. Nabohannkatten er en snik. Da han fikk juling av samme villkatthann som meg den gangen for tre år siden, lot han nederlagsfrustrasjonen gå utover meg. Når ikke det nyttet lengre, –hvem skulle han la det gå utover nå?
Han tok et valg, og utfordret «Svarten«…

Min allierte, Svarten, flyter vanligvis på sin arroganse og holder seg for god til å sloss, -stod nå ansikt til ansikt med den frustrerte og hevnlystne nabohannkatten. Hvordan ville dette gå?? Svarten var helt fri for arr og klor, og jeg mistenkte ham litt for å være typen til å stikke å gjemme seg når ting ble for heftig.
Ble nysgjerrig på å se Svarten i et ekte hannkattslag. Generalprøve deluxe! Var det noe tak i ham? Baller? Hele vårt territorierike sto og falt med dette slaget. Hvis Svarten tapte dette, kunne det få katastrofale følger for vårt herredømme over området. Nabohannkatten er såvisst ingen svekling, det har jeg sett før. Han barberte en annen omstreiferhannkatt så fryktelig for et par år siden, at den kom aldri tilbake.

Svarten prøvde lenge å unngå kamp ved å trekke seg langsomt tilbake, men nabohannkatten var på krigsstien. Dette kunne bare få en utvei… -Full krig.

Nabohannkatten bykset brått rett på Svarten. Det skulle imidlertid vise seg å bli en svært ubehagelig erfaring for ham. –Svarten var såvisst ingen pingle. Han var en «stayer», og hadde overlevd i barsk villmark gjennom alle årstider. Nabohannkatten ble bare en stakkarslig liten «peace of cake» for Svarten. Det hele var over på noen sekunder, og Svarten ble den som ble stående igjen med hevet hode. –Uten en eneste skramme.
Så det var derfor Svarten var like fin i pels og kropp? Han KUNNE krigskunsten til fulle! Måtte være derfor han er så komfortabel med seg sjøl og arrogant. Han trenger ikke å bevise en drit, før en eller annen idiot er så toskete og utfordrer ham.
Det er guten sin det! 🙂

Etter dette ble nabohannkatten bare en skygge av seg sjøl. Siden «Slaget ved Stikkrenna» har han stilletiende måttet sitte og se at Svarten nesten daglig åt opp tørrforet sitt..

Så var det Sara da.. Hun måtte selvfølgelig havne i høyet med Svarten. Resultatet av denne hyrdestunden ble en haug med skrikende, kvalme kattunger. Jeg kunne ikke fordra dem! Små og stygge var de. Lukta vondt gjorde de også. Jeg passet på å dra til dem når de ble for nærgående. Hvordan i all verden skulle jeg vite noe om spedbarnsstell?


Skrikerunger.

 
Nei, slikt gidder jeg ikke. Det får andre ta seg av. Etter at kattungene var ferdige med å dra i pattene på Sara, forandret hun seg.
Hun hadde sjefet over meg tidligere, men nå ble hun verre enn noensinne! Så fort hun så meg, eller ungene, freste hun de fæleste hun kunne! Slo gjorde hun også.
En dag jeg satt på trappa i sola, og ante fred og ingen traktor, fikk jeg meg en knallhard høyre på snuten av Sara. Da hadde Mossa fått nok!
Jeg returnerte en tung «markdrager» av en uppercut, så Sara trillet som ei lita fille bortover plenen. Deretter sprang jeg bort og dengte henne enda en gang for å være sikker. Etter dette har hun blitt redd for meg. Passer meg utmerket. Da kan jeg ete ifred uten at ei hissig kjette jager meg fra matkoppen.

Jeg syntes synd på disse to hannkattungene til Sara, og tok dem etterhvert til meg som de skulle være mine egne. Jeg fanget mus og fugler til dem, og oppdro dem det beste jeg kunne. Jeg prøvde å by de utsultede og radmagre menneskekattene våre et par mus også, men utakknemlige som de er, sto de over. De eier ikke gastronimisk sans.
Menneskekattforeldrene våre syntes jeg til tider var noe hardhendt med dem under lek, men den skal tidlig krøkes som god hannkatt skal bli.

Jeg hadde en idè, som kanskje kunne funke. Kunne disse to hannkattkrekene brukes til noe fornuftig? Ville det bli noe tak i dem? Genene skulle det ikke være noe i veien med, siden Svarten ikke akkurat var noen svekling. Verre var det om de skulle få Sara sine. Hun er lita og spinkel.
Heldigvis vokste hannkattene til, og begynte å bli fanden så spreke etterhvert når jeg prøvde å legge dem i bakken for å vise hvem som var sjefen. Til slutt ble de så sterke at jeg hadde ikke nubbesjans til å tukte dem med makt. De sparket meg bare av seg, som et lett dunpledd.


Barnevakt for hannkattslarvene.

 

Heretter måtte det brukes list. Jeg passet på å stryke meg kjærlig oppetter dem så ofte jeg kunne, samt fange enda mer mat til dem. Passet også på dem hele tiden når de var ute, slik at de ikke skulle tilstøtes noe. Det virket. Nå er begge disse hannkattene, samt Svarten, med i forsvarshæren min. Svarten er forresten veldig snill med ungene sine.

Så nå har jeg det som plommen i egget (Fra frittgående), og fått det akkurat som planlagt. Beskyttet på alle kanter. Ingen føkker med Mossa. Og for de som prøver seg på noe kødd, -ender opp akkurat som den plagsomme skjæra gjorde på bildet under.

Hilsen Mossa.

 


Avsluttet skjæremåltid.

 

 

***

 

Daddy Cool

 

Hei igjen, må bare erte Broder Isak litt.
Mens jeg er tander, liten og yndig, begynner broder Isak å ligne en stor gris.
Det knaker i gulvplankene når han kommer tuslende med sin slentrende gange.
Fatter ikke hvor han har fått sine voksegener fra, men det er iallefall ikke mamma Sara.
Hun er ei forholdsvis lita katteberte, rundt 4 smekre kilo. Kattepappaen vår er heller ikke så enorm.

Jeg og matfar tok et bilde av broder Isak og mamma Sara mens de sov her en kveld.
Selv om Isak bare er litt over året, er han allerede dobbelt så stor som mamma. Med tanke på at vi skal vokse i minst 2 år til, -tør jeg ikke å tenke på hvor diger broderen kommer til å bli!


Broder Isak nærmest, og mamma Sara bortenfor.

Heldigvis er Isak snill som dagen er lang, en «gentle giant«. Det er godt å ha ham som alliert. Det syntes Tante Mossa også.
Når Tante Mossa og meg har Isak ved siden av oss, -er vi et uslåelig team. Særlig Mossa blir ekstra tøff da. Her en dag dro hun til en nærgående rev over snuten så han skreik i lange tider. Etter dette har reven vært redd for oss.


Revetassen som fikk en tung Mossalabb over snuten.

Matforeldrene våre kaller broder Isak for Daddy Cool iblant. Det er pga slentregangen og fordi han ikke er redd for noen ting. Når Saramammaen vår kjefter på oss gutta, bryr han seg ikke. Han gjør seg bare overlegen. Jeg derimot, blir litt engstelig og trekker meg unna.

Vi trodde ikke broder Isak gadd å jakte, men i dag kom han sannelig hjem med en hare. Denne åt han nesten helt opp, og det var bare bakbeina igjen. Nå ligger han mett og tilfreds i gostolen, med stor kul på magen, -og raper og fiser. Et ekte mannfolk med andre ord…
Matpappa og Matmamma likte ikke helt at Isak tok hare, men broderen sier kroppen hans trenger mye mat, og at dette var et passelig måltid.

Nå begynner snart elgjakta, og skulle ikke forundre meg om han snart kom drassende hjem med en «tolvtagger«…

Hilsen Mjå.