Bønner kan være så mangt…

Isak glorHva i alle dager??

 

Menneskemannen min begynner å bli vanskelig å ha med å gjøre. Her har jeg gått hele vinter`n gjennom og bare ventet på å få drite i den store sandkassa mi.
Men, tror dere han unte meg det? Neeeiiida!
Jeg hadde knapt gjort fra meg et par ganger, før han drog en svart stor ekkel plastikkdings over hele toalettet mitt. Snakker om å være kjip assa!

SvartenTil og med Svarten, min ekte hannkattpappa syntes dette var stusselige saker.

 

Jeg prøvde selvfølgelig å protestere, og sette ham på plass for sin uskikkelighet, -men til ingen nytte. Plastikkgreia var kommet for å bli. På spørsmål fra meg om hvorfor han besudlet min frilufts-wc svarte han tørt,
-Dette skal hindre ugresset i å komme opp og ta over hele kjøkkenhagen!

markdekkeplastSvart ekkel plastikkdingsgreie

 

Ugress??? Kaller han det ugress? Det er jo den perfekte biotop for saftige tordivler og gresshopper jo! Disse snacksene er det beste jeg vet. Bare tanken på å kjenne knuspingen mellom jekslene av sprø og saftige billeskall, får tennene mine til å løpe i vann, tjern, innsjøer, elver og til og med strie bekker.

Nei, den unnskyldningen for hærverket sitt, syntes jeg var syltynn!
Han sier også at dette året vil han ha klosterbønner og sukkererter her,
-hva det enn er for noe.
Jeg skal sannelig passe på å hvesse klørne mine på disse bønneertebuskebuskene som en søt hevn. Jeg, Isak, the one and only, skal klatre oppi dem, flå dem, bite i bladene, ju neim it!

Bønner lissom, han ser meg nå ut som ei bønne..
Skal sørge for at han trenger alle sine bønner når jeg setter kloa i baken på ham ved anledning…

 

Grrrr!
Hilsen en småsur Isak

 

Nobåddy føkks with mi.. (Les: Veien til makten.)

 

Hallå, folks.
Tante Mossa her.

Syntes Isak og Mjå tar seg visse friheter og feilinformerer litt, samt legger ut irriterende fotos av meg. Disse er egentlig hemmeligstemplet og unntatt offentligheten. Egentlig er jeg jævla pen. Småtrolla nevner at jeg banner, ser jeg. Hællvetes vasprat…
Førrbanna stort ordforråd kaller jeg det.


Mossa

 

Og alle kongelige personligheter opp gjennom historien med respekt for seg sjøl, får en kunstner til å portrettere seg. Jeg kunne selvfølgelig ikke være noe unntak, og fikk menneskepappakatten vår til å tegne meg. Litt stilisert dog, men de adelige trekkene er der i fullt monn…


Portrett av Dronning Mossa 1. av Dørstokken og Filleryene innaførr.

 

Ja, jeg er som nevnt, Mossa. The one and only. Jeg ble døpt Modotten, men det ble Mossa for short.
Opprinnelig fra Telemark, men fløtta over grensa til Aust-Agder i 2009. Som lita (les stor også) var jeg veldig nysgjerrig på alt. En flott måte å ta til seg visdom og erfaring på. Jeg behersker og kan alt fra støvsuging til rustbehandling med 5-56.

Her grer jeg ut knuter på blivende klessnor

 

Må gi Matpappa en hjelpende labb med rigging av klessnora. Han er noe treneva av seg…

 

Er den eneste katten her i distriktet med velutviklet ansiktsmimikk. No problemas å kommunisere med de tobeinte jækler på det viset. Kan sette opp det yndigste puseansikt dere kan tenke dere, men kan også vri trynet mer fandenivoldsk enn Gamle-Erikfanten sjøl.

De tobeinte sier jeg har humoristisk sans, og flirer seg ihjel av mine påfunn og sprell. Blant annet hører jeg de sier jeg er katteutgaven av Border Collie. Jeg er katt, og kommer alltid til å være katt. Jeg kan da fan ikke noe for at imitasjon er mitt kall? De ler av meg når jeg sover til og med! Mennesker eier ikke respekt. Tror neppe de tobeinte ser så mye mer fornuftige ut når de sover…


En av mine sovestillinger.

 
I det siste har jeg øvd inn endel flere hilsemetoder ovenfor menneskekattene. Det fører med seg enda flere godbiter. Folk er blauthjerta, og det må man utnytte til fulle.
En av metodene mine går på å sette seg på rævva med framlabbene i kors. Reagerer de ikke da, lar jeg meg falle bakover eller sidelengs, stiv som en stokk, og fortsatt i samme sittestillingen. Får jeg til å dunke kraftig når jeg lander, er det et pluss. Cluet er å bli liggende akkurat i samme kroppstillingen som da jeg satt oppe. Dette syntes menneskene er saftig artig. Men, -noen ganger reagerer de ikke da heller, og da må man til med et tilleggsnummer, –skyggeboksing. Liggende i sittestilling, venter jeg til folkene tilfeldig kaster et blikk på meg. Da setter jeg igang med å bokse! Dette kan ikke de tobeinte motstå, og da får jeg den kjælinga kroppen min trenger. Noen ganger får jeg godis også. Det lønner seg å være intelligent. 😉

Det er også en fordel å være intelligent når man skal danne et allianseforbund. Jeg er sjef, hærfører og dronning på haugen her. På livstid. Selv om jeg er ei svær og kraftig kjette (hunnkatt), kan det være greit å ikke slite seg ihjel når fremmede katter krenker mitt hellige territorium. Mine evner som alliansebygger begynte tidlig. Det har med erfaring og kløkt å gjøre.


Dronning Mossa

 

Da jeg var pitteliten kattunge, bare et par gram stor, ble jeg nesten drept av en svær rødbrannete villkatthann. Jæveln snitta opp hele buken på meg, og hadde det ikke vært for at matpappa, på sokkelesten, kom ilende til, -hadde jeg nok tatt kvelden gitt. Matforeldrene mine fikk meg i huj og hast til dyredoktoren, hvor de sydde meg sammen igjen. Det gikk med en helt bunt sytråd og 18 nåler. I tillegg til magekuttet, hadde hankatthellvetten også gitt meg mange dype bitt.
Derfor ble måtte jeg gå på droger. Antibiotika kalte de det. I mange dager måtte de to menneskekattene hjemme pleie meg. Ofte så jeg noe rart vann renne ut av øynene deres da de stelte meg. Ikke vet jeg hva det skyldes, allergi eller forkjølelse muligens? 😉

Okkesom, jeg kom meg igjen, tøff som jeg er. Fra den dagen jeg kom meg på beina igjen, avla jeg en ed. -Ikke en helsikes hannkatt i verden, eller annet dyr for den saks skyld, skal få gjøre meg vondt igjen. Never!

I tillegg til meg, hadde menneskekattene skaffet seg en pus til, Sara. Vi var bestevenner og lekte hele dagen. Men, det var visst på hennes premisser.
Etterhvert ble hun ganske sjefete, og begynte å frese til meg hver gang jeg ville leke. Hun hadde også førsteretten i matfatet, ifølge seg sjøl. Da måtte jeg sitte og se på henne ete snaddermaten, mens jeg bare fikk restene. Heldigvis hadde jeg fått alliert meg med matforeldrene mine, slik at de fylte på ny mat når det ble min tur. Min vei til hersketronen var begynt.

Naboen er hannkatt. En frekk hannkattfan som stadig spankulerte og pissa på mitt territorium. Han måtte settes på plass. Jeg visste at jeg ikke hadde størrelsen og musklene til å hamle opp med ham da jeg var kattunge, men det hindret meg ikke i å pønske ut hvordan jeg skulle ta ham når jeg ble større.
En av taktikkene mine var å spille redd og engstelig. På det viset holdt jeg planene mine skjult. Noen ganger fikk jeg noen kakk på snuten av ham, men tok ikke igjen. Tiden var ikke inne for det enda. Måtte konsentrere meg om mobiliseringsstrategien min, og ikke kaste vekk unødig energi på tull.


Mitt hovedkvarter i ungdomsårene.

 

Heldig var jeg som vokste så fort og enormt. -Kjente at musklene mine etterhvert sprengte på gjennom både sommer og vinterpels. Snart var tiden inne. Jeg var nå blitt en halv katt større enn Sara, og matchet nabohannkattdækeln. Det gjør seg med noen skaukattgener!

En dag da mammamenneskekatten vår holdt på i potetåkeren, kastet hun et blikk oppi skaukanten. Der satt jeg helt inntil en kålsvart, stor og flott leiesoldat. –Jupp, hadde alliert meg med en vakker potent villkatthann som akkurat hadde søkt jobb i distriktet. Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. «Svarten», kaller vi ham. Svarten ser ut som en vill panter, men er kjempesnill og lojal mot meg. Vi ble nye bestevenner.

Nå var tiden kommet til et oppgjør med nabohannkatten. Med min nye allierte i ryggen, hadde jeg et triumfkort på labben. Nå skulle han taes en gang for alle. Motet mitt var på topp. En ettermiddag så jeg nabohannkatten komme opp mot trammen der jeg sitter til vanligvis. Jeg ventet til han var kommet godt over territorialgrensen før jeg slo til. Det ble en kort kamp. Nabohannkatten måtte rømme hjem. Leve girlpowereren! Tror han ble veldig overrasket og furten. Han prøvde å hevne seg et par ganger til, men hver gang jaget jeg ham hjem igjen. Nabohannkatten er en snik. Da han fikk juling av samme villkatthann som meg den gangen for tre år siden, lot han nederlagsfrustrasjonen gå utover meg. Når ikke det nyttet lengre, –hvem skulle han la det gå utover nå?
Han tok et valg, og utfordret «Svarten«…

Min allierte, Svarten, flyter vanligvis på sin arroganse og holder seg for god til å sloss, -stod nå ansikt til ansikt med den frustrerte og hevnlystne nabohannkatten. Hvordan ville dette gå?? Svarten var helt fri for arr og klor, og jeg mistenkte ham litt for å være typen til å stikke å gjemme seg når ting ble for heftig.
Ble nysgjerrig på å se Svarten i et ekte hannkattslag. Generalprøve deluxe! Var det noe tak i ham? Baller? Hele vårt territorierike sto og falt med dette slaget. Hvis Svarten tapte dette, kunne det få katastrofale følger for vårt herredømme over området. Nabohannkatten er såvisst ingen svekling, det har jeg sett før. Han barberte en annen omstreiferhannkatt så fryktelig for et par år siden, at den kom aldri tilbake.

Svarten prøvde lenge å unngå kamp ved å trekke seg langsomt tilbake, men nabohannkatten var på krigsstien. Dette kunne bare få en utvei… -Full krig.

Nabohannkatten bykset brått rett på Svarten. Det skulle imidlertid vise seg å bli en svært ubehagelig erfaring for ham. –Svarten var såvisst ingen pingle. Han var en «stayer», og hadde overlevd i barsk villmark gjennom alle årstider. Nabohannkatten ble bare en stakkarslig liten «peace of cake» for Svarten. Det hele var over på noen sekunder, og Svarten ble den som ble stående igjen med hevet hode. –Uten en eneste skramme.
Så det var derfor Svarten var like fin i pels og kropp? Han KUNNE krigskunsten til fulle! Måtte være derfor han er så komfortabel med seg sjøl og arrogant. Han trenger ikke å bevise en drit, før en eller annen idiot er så toskete og utfordrer ham.
Det er guten sin det! 🙂

Etter dette ble nabohannkatten bare en skygge av seg sjøl. Siden «Slaget ved Stikkrenna» har han stilletiende måttet sitte og se at Svarten nesten daglig åt opp tørrforet sitt..

Så var det Sara da.. Hun måtte selvfølgelig havne i høyet med Svarten. Resultatet av denne hyrdestunden ble en haug med skrikende, kvalme kattunger. Jeg kunne ikke fordra dem! Små og stygge var de. Lukta vondt gjorde de også. Jeg passet på å dra til dem når de ble for nærgående. Hvordan i all verden skulle jeg vite noe om spedbarnsstell?


Skrikerunger.

 
Nei, slikt gidder jeg ikke. Det får andre ta seg av. Etter at kattungene var ferdige med å dra i pattene på Sara, forandret hun seg.
Hun hadde sjefet over meg tidligere, men nå ble hun verre enn noensinne! Så fort hun så meg, eller ungene, freste hun de fæleste hun kunne! Slo gjorde hun også.
En dag jeg satt på trappa i sola, og ante fred og ingen traktor, fikk jeg meg en knallhard høyre på snuten av Sara. Da hadde Mossa fått nok!
Jeg returnerte en tung «markdrager» av en uppercut, så Sara trillet som ei lita fille bortover plenen. Deretter sprang jeg bort og dengte henne enda en gang for å være sikker. Etter dette har hun blitt redd for meg. Passer meg utmerket. Da kan jeg ete ifred uten at ei hissig kjette jager meg fra matkoppen.

Jeg syntes synd på disse to hannkattungene til Sara, og tok dem etterhvert til meg som de skulle være mine egne. Jeg fanget mus og fugler til dem, og oppdro dem det beste jeg kunne. Jeg prøvde å by de utsultede og radmagre menneskekattene våre et par mus også, men utakknemlige som de er, sto de over. De eier ikke gastronimisk sans.
Menneskekattforeldrene våre syntes jeg til tider var noe hardhendt med dem under lek, men den skal tidlig krøkes som god hannkatt skal bli.

Jeg hadde en idè, som kanskje kunne funke. Kunne disse to hannkattkrekene brukes til noe fornuftig? Ville det bli noe tak i dem? Genene skulle det ikke være noe i veien med, siden Svarten ikke akkurat var noen svekling. Verre var det om de skulle få Sara sine. Hun er lita og spinkel.
Heldigvis vokste hannkattene til, og begynte å bli fanden så spreke etterhvert når jeg prøvde å legge dem i bakken for å vise hvem som var sjefen. Til slutt ble de så sterke at jeg hadde ikke nubbesjans til å tukte dem med makt. De sparket meg bare av seg, som et lett dunpledd.


Barnevakt for hannkattslarvene.

 

Heretter måtte det brukes list. Jeg passet på å stryke meg kjærlig oppetter dem så ofte jeg kunne, samt fange enda mer mat til dem. Passet også på dem hele tiden når de var ute, slik at de ikke skulle tilstøtes noe. Det virket. Nå er begge disse hannkattene, samt Svarten, med i forsvarshæren min. Svarten er forresten veldig snill med ungene sine.

Så nå har jeg det som plommen i egget (Fra frittgående), og fått det akkurat som planlagt. Beskyttet på alle kanter. Ingen føkker med Mossa. Og for de som prøver seg på noe kødd, -ender opp akkurat som den plagsomme skjæra gjorde på bildet under.

Hilsen Mossa.

 


Avsluttet skjæremåltid.

 

 

***