Vårrapport fra Moknausen.

 

Ja, nå begynner det å bråne godt rundt husene, og i skauen. Noen tilbakeslag blir det iblant, til stor fortvilelse for Mossa. Heldigvis blir snøfnuggene blautere og blautere nå, og slukker tørsten bedre enn tidligere i vinter.

Mossa i epletreet
Mossa snuser på nysnøen

 

Overleppesåret til Saramamsen har vokst bra, og hun begynner å få ny bart over systedet. Hun er så fin atte.

Saras oveleppe
Saramammas overleppe gror fint.

 

Broder Isak har fått skikk på pisskrystallene sine og går nå på diett. Han liker faktisk diettmaten bedre enn den gamle. Bra er det, ellers har vi måttet ha faste måltider hver dag, -hver for oss.

Matforeldrene våre er makelig anlagt, og det hadde nok blitt for mye for dem, -iallefall matpappa. Han sliter litt med ei slags menneskesjuke, som har satt ham noe ut denne vinteren. Det ble noe bedre da han fikk noen smertestillende tabletter. Han ble blidere til sinns, men fikk noe vansker med å se forskjell på hest og ælj etterpå. Godt å vite at han ikke er noen rytter. Det kunne blitt et helsikes leven om han skulle prøve å sale opp skogens konge…

Matmamma og hest
Matmor kliner helst med hest, og ikke ælj.

 

Isak, som hadde så store planer om rådyrsteik tidligere i vinter, er blitt pasifist. Når rådyra etterhvert ble skikkelig tamme, ombestemte han seg, og ble kompis med dem istedet. At han er blitt litt «blaut», vil han selvfølgelig ikke innrømme, men sier rådyrkjøtt gir heftig krystalldannelse i urinen, så han må tenke på helsa. Men for oss som kikker litt i øyekroken, er det ikke vanskelig å se kjærligheten blomstre mellom ham og hjortedyrene. Når rådyrene er på sin daglige visitt, insisterer Isak på å være ute sammen med dem. De snuser på hverandre, og det er ikke vanskelig å se at det er «peace & love» på gang.

Råbukk klør seg
En av Broder Isaks gode venner

 

rådyrtunge
Har du et eple til meg?

 

Mossa gleder seg stort til det nye drivhuset kommer opp. Da kan hun få seg et sted, der det er sommer hele året! Da kan hun forhåpentligvis begrave vinterdepresjonen for godt. Det skal bli moro når hun skal hjelpe matpappa med «gjødslingen» der inne tenker jeg, hehe..
Ser matforeldrene våre satser på tomater, grønnsaker, samt noen grunnstammer til epletrær og fersken. De har sådd frø inne, som har vokst godt under kunstig lys.

frøplanter
Plantespirer.

 

Har spurt dem et par ganger om de kan plante et par «musetrær» til oss kattene, men de er visst ikke i handelen. Det hadde vært noe det, -tenk å slippe alt slitet med å fange dem! Vi kattene kunne bare plukket mus av trærne og lagt oss vel til rette i hver vår rottingstol, og nytt måltidene. Akkurat som de gamle romerne. Bare med den store forskjellen at druene var byttet ut med svære klaser av mus. Da hadde vi sluppet de hersens flåtta også.

katt smaker på kvist
Æsj, -dette var iallefall ikke noe musetre. Fytterakkern!

 

Sånn ellers, går livet sin vante gang her. Vi byttes om å holde vakt utpå snøtippen, slik at  ingen fremmede kattefanter sniker seg inn på vårt territorium. Uheldigvis er denne utkikksposten iferd med å smelte, og den blir lavere for hver dag som går. Kanskje vi skulle spørre matpappa om han kunne snekre eller støpe et borgtårn til oss? Noe alla det slottsgreiene i Game Of Thrones?

mossa og isak på vakt
Snart vaktskifte for Mossa. En slitsom arbeidsdag er endelig over.

 

nytt vaktmannskap
Her har jeg overtatt vakten for Mossa.

 

Legger også ut noen oppdateringsbilder av hvordan Isak og meg ser ut nå. Vi har vokst godt siden de småbildene på høyre side ble tatt. Til neste år er vi helt voksne, og det skal bli artig å kjenne hvordan det føles. Kanskje vi kommer til å lengte tilbake til tiden vi var barn? Who knows.

katten isak
Broder Isak
poserer.

 

Katten mjåtass
Jeg, Mjåtass poserer.

 

Hullet i uthusdøra må iallefall skjæres større snart. Katteluka begynner uansett å bli i minste laget for enkelte. Vet ikke om Mossa akkurat er så tilfreds med en slik utvidelse. Hun argumenterer med at det kan komme inn mye uvelkomment dækelskap. Bare tenk på all myggen det blir plass til å fyke inn, –samtidig!
Hun ser meget betenkt ut på bildet under, der hun gløtter ut på den farlige verden utenfor.

kikkhullet
Mossa i luka

 

Okkesom, Mossa er nedstemt i denne saken. Hullet må gjøres større av en viktig grunn. Det er politisk viktig, at udiskriminerende samferdsel blir prioritert.
Livvidda hos Broder Isak er ikke akkurat beskjeden lengre… 😉

bred hannkatt
Isak ruver i landskapet…

 

Ha fine dager,
Hilsen Mjåtass.

 

Nobåddy føkks with mi.. (Les: Veien til makten.)

 

Hallå, folks.
Tante Mossa her.

Syntes Isak og Mjå tar seg visse friheter og feilinformerer litt, samt legger ut irriterende fotos av meg. Disse er egentlig hemmeligstemplet og unntatt offentligheten. Egentlig er jeg jævla pen. Småtrolla nevner at jeg banner, ser jeg. Hællvetes vasprat…
Førrbanna stort ordforråd kaller jeg det.


Mossa

 

Og alle kongelige personligheter opp gjennom historien med respekt for seg sjøl, får en kunstner til å portrettere seg. Jeg kunne selvfølgelig ikke være noe unntak, og fikk menneskepappakatten vår til å tegne meg. Litt stilisert dog, men de adelige trekkene er der i fullt monn…


Portrett av Dronning Mossa 1. av Dørstokken og Filleryene innaførr.

 

Ja, jeg er som nevnt, Mossa. The one and only. Jeg ble døpt Modotten, men det ble Mossa for short.
Opprinnelig fra Telemark, men fløtta over grensa til Aust-Agder i 2009. Som lita (les stor også) var jeg veldig nysgjerrig på alt. En flott måte å ta til seg visdom og erfaring på. Jeg behersker og kan alt fra støvsuging til rustbehandling med 5-56.

Her grer jeg ut knuter på blivende klessnor

 

Må gi Matpappa en hjelpende labb med rigging av klessnora. Han er noe treneva av seg…

 

Er den eneste katten her i distriktet med velutviklet ansiktsmimikk. No problemas å kommunisere med de tobeinte jækler på det viset. Kan sette opp det yndigste puseansikt dere kan tenke dere, men kan også vri trynet mer fandenivoldsk enn Gamle-Erikfanten sjøl.

De tobeinte sier jeg har humoristisk sans, og flirer seg ihjel av mine påfunn og sprell. Blant annet hører jeg de sier jeg er katteutgaven av Border Collie. Jeg er katt, og kommer alltid til å være katt. Jeg kan da fan ikke noe for at imitasjon er mitt kall? De ler av meg når jeg sover til og med! Mennesker eier ikke respekt. Tror neppe de tobeinte ser så mye mer fornuftige ut når de sover…


En av mine sovestillinger.

 
I det siste har jeg øvd inn endel flere hilsemetoder ovenfor menneskekattene. Det fører med seg enda flere godbiter. Folk er blauthjerta, og det må man utnytte til fulle.
En av metodene mine går på å sette seg på rævva med framlabbene i kors. Reagerer de ikke da, lar jeg meg falle bakover eller sidelengs, stiv som en stokk, og fortsatt i samme sittestillingen. Får jeg til å dunke kraftig når jeg lander, er det et pluss. Cluet er å bli liggende akkurat i samme kroppstillingen som da jeg satt oppe. Dette syntes menneskene er saftig artig. Men, -noen ganger reagerer de ikke da heller, og da må man til med et tilleggsnummer, –skyggeboksing. Liggende i sittestilling, venter jeg til folkene tilfeldig kaster et blikk på meg. Da setter jeg igang med å bokse! Dette kan ikke de tobeinte motstå, og da får jeg den kjælinga kroppen min trenger. Noen ganger får jeg godis også. Det lønner seg å være intelligent. 😉

Det er også en fordel å være intelligent når man skal danne et allianseforbund. Jeg er sjef, hærfører og dronning på haugen her. På livstid. Selv om jeg er ei svær og kraftig kjette (hunnkatt), kan det være greit å ikke slite seg ihjel når fremmede katter krenker mitt hellige territorium. Mine evner som alliansebygger begynte tidlig. Det har med erfaring og kløkt å gjøre.


Dronning Mossa

 

Da jeg var pitteliten kattunge, bare et par gram stor, ble jeg nesten drept av en svær rødbrannete villkatthann. Jæveln snitta opp hele buken på meg, og hadde det ikke vært for at matpappa, på sokkelesten, kom ilende til, -hadde jeg nok tatt kvelden gitt. Matforeldrene mine fikk meg i huj og hast til dyredoktoren, hvor de sydde meg sammen igjen. Det gikk med en helt bunt sytråd og 18 nåler. I tillegg til magekuttet, hadde hankatthellvetten også gitt meg mange dype bitt.
Derfor ble måtte jeg gå på droger. Antibiotika kalte de det. I mange dager måtte de to menneskekattene hjemme pleie meg. Ofte så jeg noe rart vann renne ut av øynene deres da de stelte meg. Ikke vet jeg hva det skyldes, allergi eller forkjølelse muligens? 😉

Okkesom, jeg kom meg igjen, tøff som jeg er. Fra den dagen jeg kom meg på beina igjen, avla jeg en ed. -Ikke en helsikes hannkatt i verden, eller annet dyr for den saks skyld, skal få gjøre meg vondt igjen. Never!

I tillegg til meg, hadde menneskekattene skaffet seg en pus til, Sara. Vi var bestevenner og lekte hele dagen. Men, det var visst på hennes premisser.
Etterhvert ble hun ganske sjefete, og begynte å frese til meg hver gang jeg ville leke. Hun hadde også førsteretten i matfatet, ifølge seg sjøl. Da måtte jeg sitte og se på henne ete snaddermaten, mens jeg bare fikk restene. Heldigvis hadde jeg fått alliert meg med matforeldrene mine, slik at de fylte på ny mat når det ble min tur. Min vei til hersketronen var begynt.

Naboen er hannkatt. En frekk hannkattfan som stadig spankulerte og pissa på mitt territorium. Han måtte settes på plass. Jeg visste at jeg ikke hadde størrelsen og musklene til å hamle opp med ham da jeg var kattunge, men det hindret meg ikke i å pønske ut hvordan jeg skulle ta ham når jeg ble større.
En av taktikkene mine var å spille redd og engstelig. På det viset holdt jeg planene mine skjult. Noen ganger fikk jeg noen kakk på snuten av ham, men tok ikke igjen. Tiden var ikke inne for det enda. Måtte konsentrere meg om mobiliseringsstrategien min, og ikke kaste vekk unødig energi på tull.


Mitt hovedkvarter i ungdomsårene.

 

Heldig var jeg som vokste så fort og enormt. -Kjente at musklene mine etterhvert sprengte på gjennom både sommer og vinterpels. Snart var tiden inne. Jeg var nå blitt en halv katt større enn Sara, og matchet nabohannkattdækeln. Det gjør seg med noen skaukattgener!

En dag da mammamenneskekatten vår holdt på i potetåkeren, kastet hun et blikk oppi skaukanten. Der satt jeg helt inntil en kålsvart, stor og flott leiesoldat. –Jupp, hadde alliert meg med en vakker potent villkatthann som akkurat hadde søkt jobb i distriktet. Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. «Svarten», kaller vi ham. Svarten ser ut som en vill panter, men er kjempesnill og lojal mot meg. Vi ble nye bestevenner.

Nå var tiden kommet til et oppgjør med nabohannkatten. Med min nye allierte i ryggen, hadde jeg et triumfkort på labben. Nå skulle han taes en gang for alle. Motet mitt var på topp. En ettermiddag så jeg nabohannkatten komme opp mot trammen der jeg sitter til vanligvis. Jeg ventet til han var kommet godt over territorialgrensen før jeg slo til. Det ble en kort kamp. Nabohannkatten måtte rømme hjem. Leve girlpowereren! Tror han ble veldig overrasket og furten. Han prøvde å hevne seg et par ganger til, men hver gang jaget jeg ham hjem igjen. Nabohannkatten er en snik. Da han fikk juling av samme villkatthann som meg den gangen for tre år siden, lot han nederlagsfrustrasjonen gå utover meg. Når ikke det nyttet lengre, –hvem skulle han la det gå utover nå?
Han tok et valg, og utfordret «Svarten«…

Min allierte, Svarten, flyter vanligvis på sin arroganse og holder seg for god til å sloss, -stod nå ansikt til ansikt med den frustrerte og hevnlystne nabohannkatten. Hvordan ville dette gå?? Svarten var helt fri for arr og klor, og jeg mistenkte ham litt for å være typen til å stikke å gjemme seg når ting ble for heftig.
Ble nysgjerrig på å se Svarten i et ekte hannkattslag. Generalprøve deluxe! Var det noe tak i ham? Baller? Hele vårt territorierike sto og falt med dette slaget. Hvis Svarten tapte dette, kunne det få katastrofale følger for vårt herredømme over området. Nabohannkatten er såvisst ingen svekling, det har jeg sett før. Han barberte en annen omstreiferhannkatt så fryktelig for et par år siden, at den kom aldri tilbake.

Svarten prøvde lenge å unngå kamp ved å trekke seg langsomt tilbake, men nabohannkatten var på krigsstien. Dette kunne bare få en utvei… -Full krig.

Nabohannkatten bykset brått rett på Svarten. Det skulle imidlertid vise seg å bli en svært ubehagelig erfaring for ham. –Svarten var såvisst ingen pingle. Han var en «stayer», og hadde overlevd i barsk villmark gjennom alle årstider. Nabohannkatten ble bare en stakkarslig liten «peace of cake» for Svarten. Det hele var over på noen sekunder, og Svarten ble den som ble stående igjen med hevet hode. –Uten en eneste skramme.
Så det var derfor Svarten var like fin i pels og kropp? Han KUNNE krigskunsten til fulle! Måtte være derfor han er så komfortabel med seg sjøl og arrogant. Han trenger ikke å bevise en drit, før en eller annen idiot er så toskete og utfordrer ham.
Det er guten sin det! 🙂

Etter dette ble nabohannkatten bare en skygge av seg sjøl. Siden «Slaget ved Stikkrenna» har han stilletiende måttet sitte og se at Svarten nesten daglig åt opp tørrforet sitt..

Så var det Sara da.. Hun måtte selvfølgelig havne i høyet med Svarten. Resultatet av denne hyrdestunden ble en haug med skrikende, kvalme kattunger. Jeg kunne ikke fordra dem! Små og stygge var de. Lukta vondt gjorde de også. Jeg passet på å dra til dem når de ble for nærgående. Hvordan i all verden skulle jeg vite noe om spedbarnsstell?


Skrikerunger.

 
Nei, slikt gidder jeg ikke. Det får andre ta seg av. Etter at kattungene var ferdige med å dra i pattene på Sara, forandret hun seg.
Hun hadde sjefet over meg tidligere, men nå ble hun verre enn noensinne! Så fort hun så meg, eller ungene, freste hun de fæleste hun kunne! Slo gjorde hun også.
En dag jeg satt på trappa i sola, og ante fred og ingen traktor, fikk jeg meg en knallhard høyre på snuten av Sara. Da hadde Mossa fått nok!
Jeg returnerte en tung «markdrager» av en uppercut, så Sara trillet som ei lita fille bortover plenen. Deretter sprang jeg bort og dengte henne enda en gang for å være sikker. Etter dette har hun blitt redd for meg. Passer meg utmerket. Da kan jeg ete ifred uten at ei hissig kjette jager meg fra matkoppen.

Jeg syntes synd på disse to hannkattungene til Sara, og tok dem etterhvert til meg som de skulle være mine egne. Jeg fanget mus og fugler til dem, og oppdro dem det beste jeg kunne. Jeg prøvde å by de utsultede og radmagre menneskekattene våre et par mus også, men utakknemlige som de er, sto de over. De eier ikke gastronimisk sans.
Menneskekattforeldrene våre syntes jeg til tider var noe hardhendt med dem under lek, men den skal tidlig krøkes som god hannkatt skal bli.

Jeg hadde en idè, som kanskje kunne funke. Kunne disse to hannkattkrekene brukes til noe fornuftig? Ville det bli noe tak i dem? Genene skulle det ikke være noe i veien med, siden Svarten ikke akkurat var noen svekling. Verre var det om de skulle få Sara sine. Hun er lita og spinkel.
Heldigvis vokste hannkattene til, og begynte å bli fanden så spreke etterhvert når jeg prøvde å legge dem i bakken for å vise hvem som var sjefen. Til slutt ble de så sterke at jeg hadde ikke nubbesjans til å tukte dem med makt. De sparket meg bare av seg, som et lett dunpledd.


Barnevakt for hannkattslarvene.

 

Heretter måtte det brukes list. Jeg passet på å stryke meg kjærlig oppetter dem så ofte jeg kunne, samt fange enda mer mat til dem. Passet også på dem hele tiden når de var ute, slik at de ikke skulle tilstøtes noe. Det virket. Nå er begge disse hannkattene, samt Svarten, med i forsvarshæren min. Svarten er forresten veldig snill med ungene sine.

Så nå har jeg det som plommen i egget (Fra frittgående), og fått det akkurat som planlagt. Beskyttet på alle kanter. Ingen føkker med Mossa. Og for de som prøver seg på noe kødd, -ender opp akkurat som den plagsomme skjæra gjorde på bildet under.

Hilsen Mossa.

 


Avsluttet skjæremåltid.

 

 

***

 

Daddy Cool

 

Hei igjen, må bare erte Broder Isak litt.
Mens jeg er tander, liten og yndig, begynner broder Isak å ligne en stor gris.
Det knaker i gulvplankene når han kommer tuslende med sin slentrende gange.
Fatter ikke hvor han har fått sine voksegener fra, men det er iallefall ikke mamma Sara.
Hun er ei forholdsvis lita katteberte, rundt 4 smekre kilo. Kattepappaen vår er heller ikke så enorm.

Jeg og matfar tok et bilde av broder Isak og mamma Sara mens de sov her en kveld.
Selv om Isak bare er litt over året, er han allerede dobbelt så stor som mamma. Med tanke på at vi skal vokse i minst 2 år til, -tør jeg ikke å tenke på hvor diger broderen kommer til å bli!


Broder Isak nærmest, og mamma Sara bortenfor.

Heldigvis er Isak snill som dagen er lang, en «gentle giant«. Det er godt å ha ham som alliert. Det syntes Tante Mossa også.
Når Tante Mossa og meg har Isak ved siden av oss, -er vi et uslåelig team. Særlig Mossa blir ekstra tøff da. Her en dag dro hun til en nærgående rev over snuten så han skreik i lange tider. Etter dette har reven vært redd for oss.


Revetassen som fikk en tung Mossalabb over snuten.

Matforeldrene våre kaller broder Isak for Daddy Cool iblant. Det er pga slentregangen og fordi han ikke er redd for noen ting. Når Saramammaen vår kjefter på oss gutta, bryr han seg ikke. Han gjør seg bare overlegen. Jeg derimot, blir litt engstelig og trekker meg unna.

Vi trodde ikke broder Isak gadd å jakte, men i dag kom han sannelig hjem med en hare. Denne åt han nesten helt opp, og det var bare bakbeina igjen. Nå ligger han mett og tilfreds i gostolen, med stor kul på magen, -og raper og fiser. Et ekte mannfolk med andre ord…
Matpappa og Matmamma likte ikke helt at Isak tok hare, men broderen sier kroppen hans trenger mye mat, og at dette var et passelig måltid.

Nå begynner snart elgjakta, og skulle ikke forundre meg om han snart kom drassende hjem med en «tolvtagger«…

Hilsen Mjå.

 

 

Værstasjonen

Av og til får vi besøk av en merkelig kar som heter Ture Bomann. Han er en svensk flyktning. Ture er forferdelig gammel, –sikkert minst hundrevis av år.
Gamlingen er fryktelig til å skryte, og i dag kom han med en værstasjon han hadde laget, med seg sjøl som modell. Han kaller det «langtissvarsel«.

Ture sier at «tassen» hans går opp i fint vær, og detter ned når det blir ruskevær. Han påstår at han har «to«, men den andre og lengste, er bare til finbruk.
«Reservetassen» viser han ikke bort til utenforstående, så den har vi ikke sett.

Menneskekattpappaen vår har i dag hengt opp værstasjonen. Lurer på om han kan lage en «værhårstasjon» til oss kattene? Den hadde blitt mye kulere. Er sikker på at han hadde greid det. Menneskepappaen vår liker å spikke. Tenk dere en pus hvor værhårene reiser seg i finvær, og henger når det er regn!

Tror jeg reiser bort til menneskepappaen vår og gjør meg litt til. Han er så blauthjerta at det ikke skulle bli noe problem å få overtalt ham med de sørgmodige øynene jeg kan sette opp! 😉

Hilsen Mjå.

Vi presenterer Saramamma

Hei igjen folkens!

I dag vil vi fortelle dere litt om mammaen vår, altså den biologiske mammaen vår.
Hun er tre og et halvt år gammel, heter Sara, og veldig vakker. Men, hun er en bestemt og selvstendig dame, som vet hva hun vil. Det var hun som lærte oss å klatre og fange mus.
Mamma har ei svært kort lunte, og blir fort forbanna hvis vi erter henne litt. (Som vi alltid liker å gjøre)

Saramamma er ikke så sosial av seg mot andre puser, da kan hun frese. Det er alltid morsomt å få henne til å frese med mat i munnen. Da spruter kattematen alle veier, hihi…

Mamma er veldig glad i menneskekatter. Særlig pappamenneskekatten. Hun kan ligge i fanget hans og sikle når hun blir kjælt og klødd. Menneskekattene kaller henne for «Pappajenta». Saramamma har vært svært syk tidligere, men hun ble helt frisk igjen med timesvis omsorg hver dag, samt noen turer til han dærre kattedoktoren.

Mamma kan ta laaaange turer, og da blir hun ofte lenge borte. Noen ganger i opp til en uke.
Ofte må menneskeforeldrene våre gå lange turer på skauen og hente henne. De folka blir så fort engstelige vet dere.

Saramamma elsker vann og snø. Hun hopper ofte rett ut i snøskavlene og forsvinner. Det eneste som er synlig på henne i snøen, er den lyserøde rumpa og snuten. Hun elsker å hjelpe til når menneskekattpappaen er ute og jobber om vinteren. Hun er veldig nøye på at menneskepappaen har skikkelige vinterdekk på bilen, og at piggantallet og dekkmønsterdybden er den riktige. På bildet under har hun satt på et vinterdekk.., –nesten helt alene!


 

Hilsen Isak og Mjå.

 

Mennesker er jo litt sjarmerende dyr, -selv i all sin enkelhet!

 

Mange ganger syntes jeg mennesker gjør ting så tungvint! Hjernen deres er tydeligvis ikke så utviklet enda, som på oss katter. Evolusjonen går tydeligvis ikke like raskt hos alle arter. Vi får bære over med det så godt vi kan, men litt humoritisk er det okkesom…

Når vi ser på menneskelige lengdemål, holder de ikke alltid helt, æh mål…
Feksempel når vi kommer til begrepet «tommer«, så opererer de tobeinte med flere typer tomler! Trodde en tommel var en tommel jeg, og ikke noe annet, –men neeeida..

En gang i tiden hadde folk bare den romerske tommelen å forholde seg til, som var
2,47 cm. Grekerne hadde ikke tommel i det hele tatt, så de hadde «finger» istedet på
1,93 cm.
Den barske og værharde vikingtommelen var 2,37 cm. lang, men denne minket til 2,30 cm. på slutten av vikingtiden, ca. år 1100.
Frem til år 1541 vokste tomlene noe forferdelig! Helt opp til 2,64 cm! Tror de må ha dradd mye krok, eller kanskje de suttet så mye og hardt på tommelen at den ble strukket?
-Sannelig ikke godt å vite.

I 1683 var tommelen skrumpet med to millimeter, til 2,62 cm. Dette kan ha vært en midlertidig forstuing, siden den vokste ut igjen til 1698. Da ble den på nytt forstuet. I 1820 var danske tomler skrumpet til 2,6145833 cm.

Tomler er underfundige.., -i 1834 var dansketommelen begynt å vokse igjen, til 2,6154166 cm. Nordmennene hadde ikke lov til å ha så lange tomler, så i 1824 hadde norske mennesker bare lov til å ha en tommel på sørgelige 2,6145833 cm. De norskene som hadde lengre tommel enn dette, ble puttet i fengsel. Danskene tålte ikke at norskene hadde noe som lengre enn danskenes, så danskekongen spikket sikkert legemsdelen kortere på dem.

Svensketommelen var på slutten av 1800-tallet mye kortere, -bare en liten snabb på skarve 2,4742 cm. Vet ikke om den kunne bøyes engang…

Både pappa og meg liker å snekre. Det går stort sett bra, inntil vi støter på «tommeproblemet«. Da blir vi uenige.


-Er du sikker på at du skjærer riktig nå da?

 


-Skal banne på at du har målt feil!

 


-Jeg har da målt riktig ifølge tommestokken!

 


-Se her Isak, jeg har målt og skjært helt riktig! Nøyaktig 25″ tommer lang skal firkantstokken være!

 


-Pøh, ikke rart det ble skakt og fælt, pappa.., Det er jo amerikansk tommestokk du bruker!

 

Mennesker er rare. 1″ toms-bord skal jo normalt være 1″ tomme tjukk i den virkelige verden. Men tror dere det er slik i menneskeverden? Åneiiidadu.., -Et vanlig 1″ toms bord av såkalt skurlast, er 2,5 cm tjukk. Justert skurlast er 2,3 cm, og høvellast 2,1 cm!
-Forstå det den som kan…

En engelsk tomme har stort sett vært 1 mm kortere enn den norske. Det er visst fordi norske ting krympetørker på vei til England.
Nå i dag har menneskene en internasjonal tommel i Norge. Den er definert til nøyaktig 2,4 cm. Men som ofte før, -amerikanerne vil gjerne ha alt mye større enn resten av verden. Derfor er deres tommel på svimlende 2,54000508001016002032004 cm. (Puh, det var et langt tall!)

-Hvorfor kunne de ikke målt alt i «poter» istedet?