O` Hellige hannkatt, -nå er`n igang igjen…

 

-Med «oppfinnelsene» sine…

Hannmennesket vårt minner litt om en «lightutgave» av Reodor Felgen… Aldri godt å vite hva han tuster med til enhver tid. Noen ganger blir oppfinnelsen stående halvferdig, mens andre ganger blir han ferdig, -ofte med nedslående resultat..
-Det er prosessen som teller, sier han… Jeg kan forsåvidt følge ham på den. De gangene jeg gjør mitt fornødne, er det såvisst prosessen som er deiligst. Det ferdige resultatet er et sørgelig syn, -derfor graver jeg det ned.

I går var jeg oppe og åt på «kvistrestauranten» vår. Ja, -vi er så fine på det at vi må ha to forskjellige steder å ete på. Hovedrestauranten er på kjøkkenet. Når vi kattene har ete oss ferdige der, -må vi ha en tur opp på det andre spisestedet på loftet. Maten er ekstra god der. Ingenting er som å småspise på flere steder. En slags katteutgave av pubvandring

Gårsdagens overraskelse besto i at Hannmennesket hadde lagt beslag på restaurantgulvet vårt. Han drev visst å tegnet et eller annet på et stort ark. Ark er alltid interessante greier. Fra å være hvitt og blankt, forandrer det seg til en haug med farger og streker.

hannmennesket tegner

 

Har alltid lurt på hvor strekene kommer fra. Og som alltid, -greide jeg ikke å holde meg denne gangen heller. Dette måtte undersøkes! Kanskje jeg ville finne det ut denne gangen? Har studert A4-ark flere ganger, men det som lager strekene må antagelig være fryktelig smått. Har aldri funnet «Strekskaperen» i småark. Kanskje organismen bare var et yngel i disse?

Her hadde vi altså et kjempeformat av et ark, minst flere meter! Strekskaperen burde være såpass størrelse på her, slik at den kunne sees med det blotte øye. Er temmelig sikker på at den voksne utgaven av strekskaperen burde holde til i et slikt papirflak som dette! Ville ikke det være mest naturlig?
Akk, det var vitenskapskatt man skulle vært. Sittet på et eller annet vitenskapsakademi og mottatt statlig lønn i saftige biffer. Lite stekt skulle de være. Rå minus

Holdt på å drømme meg vekk her. Hvor var vi nå igjen? -Jo, -Strekskaperen måtte finnes. Ser for meg overskriftene i VG, Dagbladet og CNN. «Hankatten Isak fra Gjerstad mottar Propellprisen for å ha funnet Gud!» Eller var det Nobelprisen det het? Samma kan det være. Edelt og kult er det likevel.

Under det helsides fotografiet på avisforsidene vil det stå skrevet, -«Propellprisen for vitenskap og utvikling overrekkes Hannkatten Isak, av en smånervøs Thorbjørn Jagland. Kan tydelig høre Thorbjørns stemme på flytende engelsk,
«Propellprisen overrekkes herved Hannkatten Isak for hans livslange og utrettelige arbeid med å finne universets opprinnelse og tilblivelse. Hans strev ble belønnet med det sensasjonelle funnet av Gud på et lite kvistværelse i Gjerstad, under et A1-ark. Inneklemt mellom arkhjørnet og et par veggtilveggteppefiber ble gjemmestedet til Vår Herre avslørt. Skaperen ble pirket frem i lyset med et par ivrige klør, prøvesmakt litt på, og deretter lagt i en konvolutt og videresendt til Oxford Universitet for endelig offentlig bekreftelse.»

Men, først måtte Gud finnes, –Strekskaperen. Letingen begynte midt på arket…

inspeksjon

 

Selvfølgelig ble jeg løftet vekk.., -som alltid. Men, -denne gangen ga jeg meg ikke! Etter å ha strøket meg en haug ganger rundt beina på Hannmennesket, samt vasket han oppetter den svette ryggen med ei ruspete tunge, spurte jeg ham pent om å løfte på arket. Jeg var så spent at det dirret i kroppen. Gjorde meg klar til angrepsposisjon. Fronten ned, og ræva sakte opp, samt dirrende ben. Riktig fotfeste er viktig når Gud skal fanges…

Under arket

 

Jeg er klar! mjauet jeg, -og så ble arket løftet forsiktig. Tiendelene føltes som timer. Tiden var inne. Verden ville ikke bli som før…
Men akk, -det skjedde ingen Åpenbaring. Kun et par ordinære hybelkaniner kom til syne, -og de er ikke så spennende. Dårlig på smak er de også..

Sukk, -det skal ikke være enkelt! Kanskje blir det bedre fangst ved neste korsvei. Jeg får oppmuntre Hannmennesket mitt til å tegne litt mer. Før eller siden skal Skaperen avsløres, -om så jeg skal bruke en evighet på det

Da hannmennesket var ferdig med tegningen, -syntes jeg det lignet på en stor fugl. Han klipte deretter ut den fuglelignende dingsen, og la den etterhvert på ei stor finèrplate nede på kjøkkenet. Altså, i hovedrestauranten. Her la han seg ned i froskestilling og begynte å tegne omrisset av fugledingsen på finèrplata. Til min store forundring kom en ny svart strek tilsyne på treplata! Kanskje Skaperen holdt til under treplater også? Eller kanskje inni? Kryssfinèr er jo laminert, så kanskje Vår Herre holder til mellom to av lagene? Limt fast med trelim eller aralditt? Huff, for en tilværelse, -men når jeg tenker etter, -så ville dette være det perfekte gjemmested. Eller, kanskje ikke. Man kunne jo risikere å bli saget over…

tegning i froskestilling

 

omrisstegning hønsehauk

 

Hva er det du egentlig lager? Spurte jeg.
En hønsehauk som skal bli både værhane og fugleskremsel, svarte Hannmennesket, og fortsatte tegningen.

Milde himmel, –and here we go again, tenkte jeg.
Sist han skulle lage noe greier gikk det riktig galt. Hannmennesket skulle snekre tak over tomatplantene sine, og til det trengtes en gardintrapp siden han ikke rakk opp.

tomatplantasje

 

Gardintrapp hadde vi selvfølgelig ikke
No problemas! sier Hannmennesket vårt. Ei gardintrapp kan vi vel alltids mekke til? Jeg kjente igjen «Felgenblikket» i øynene på ham med en gang. Her skulle det bli underholdning! –Og underholdning ble det!

Da den hjemmesnekrede «gardintrappa» var ferdigmekket, -skjønte jeg at dette måtte jeg bare følge med på. For noe mer vaklevorent og ustøtt har jeg aldri sett. Ikke med 3 i promille engang…

selvmordstrapp

 

For det første, var hele trappa så smal at den ville velte ved det minste vindpust. Her var det ikke snakk om ett tyngdepunkt. Det var jaggu med tyngdepunkter overalt! For det andre, var beina så tynne at de ville sige laaangt nedi toppbarken som lå mellom tomatreitene.

Dette måtte bare gå gale…
Hele mannen tippet forover, og på haue inn i tomathekken. Der rev han med seg flere tomatplanter på vei ned mot Moder Jord. Tror han fant ut at tomatgreiner ikke var stort å holde fast i…

-Akk ja, de menneskene, de menneskene…
Da gubben omsider var ferdig med omrisset av «hønsehauken»,  ble han stående å beundre prosjektet.
-Det der kommer ikke til å skremme så mye som en fugl! ymtet jeg frempå.
-Bare vent til jeg får skjært ut, samt malt dette greiene helt naturtro, så skal du få se hvor lite trost og skjærer det blir i frukthagen! svarte Hannmennesket selvsikkert.

omriss hønsehauk

 

Hannmennesket tok deretter med seg treplata ut i hagen. Den nye elektriske rottejukkerumpa han nylig hadde fått i fødselsdagspresang av Bengtemannen og Ilmydamen ble også rigget til. Takk til dem. Den forrige saga i hans eie var livsfarlig for folk og fe. Den jukket så fælt at sagbladene føk veggmellom da de knakk under arbeidet. Det var på egen risiko at man holdt seg på samme tomta under slike sageprosjekter.
Den gamle krakken ble så plassert under finèrplaten som arbeidsbord. Den var like vaklete og ustø som resten av gubben. Deretter begynte sagarbeidet…

Det hender jeg blir litt poetisk av meg, når inspirasjonen står tydelig rett fremfor meg. Et julidikt bør være på sin plass nå..,

«Det står ein mann utpå jordet
i einsam majestet
med det eine beinet over haue,
og det andre på bakken.
Mellom beina har han ei maskin…»

akrobatisk saging

 

Med sagemaskina fulgte han nå strekene som var på treplata. Det var mange kriker og kroker som skulle skjæres ut, men saga snodde seg elegant gjennom treverket.

konturskjæring

 

Fotografen her turte nesten ikke se på hva hun fotograferte, siden sagbladet bevegde seg farlig nær fingrene enkelte ganger. Noen ganger så det ut til at han var på god vei til å lage snarvei gjennom tommel og pekefinger, men så ombestemte han seg i siste liten, og dreide av. Fingre kan være kjekke å ha. Ser jo hvor avhenging han er av dem når han klør seg både her og der. Kanskje mest der

finskjæring

 

Må innrømme at resultatet ikke ble så verst, tatt i betraktning hvor skjelven og vimsete Hannmennesket vårt er. Det ligner dog fortsatt ikke på en hønsehauk, mer som en trebit med hønsehaukform. Blir spennende å se hvordan denne vil se ut ferdig malt, og hvordan han vil løse utfordringen med en festeanordning som kan svive rundt.

hønsehauk i tre

 

Vi får vente i spenning på det ferdige resultatet. Jeg kommer iallefall til å følge ham med argusblikk fremover. Kanskje jeg kan finne ut om Skaperen er å finne i malingboksene? Kommer også til å ta bilder, samt dokumentere resten av prosessen her inne. Da får dere se det ferdige «fugleskremselet».

Håper i allefall han ikke går på hauet i tomatplantene igjen, slik at denne svarte tomatsorten under her rekker å modne fruktene sine.

indigo rose

 

På gjensyn alle sammen!
Sommerhilsen fra Isak.

 

***

Dekkbarkdass og bygging av hus til murerbier

 

Heisann folks, her er vi på pletten igjen!

Ja, her skjer det mye om dagene. Både mennesker og flått har våknet av sine vinterdvaler, og er i full sving med sitt. Flåtten er forutsigbar, den bare suger, krabber og smitter som vanlig. Menneskene er noe mer uberegnelige, og man vet aldri hva de finner på. Tidligere i vår var vi sikre på at hannmennesket vårt var blitt skikkelig ond i løpet av vinteren. Det første han gjorde når snøen gikk, var å dekke til potetåkerdassen vår med svart, ekkel plastikk. –Det skulle hindre ugresset i å gro, sa han…

Ugress i bakenden på ham, tenkte vi.., -hvor i all verden skulle vi gjøre fra oss nå?? Nabohagen? Menneskedoen? Holde oss i evig tid? Vi har bedd, og blomsterbedd, til høyere makter i håp om at hannmennesket vårt skulle ta til fornuft igjen. Heldigvis ble våre bønner hørt, -og sannelig fikk vi en stor overraskelse her om dagen!

Isak lå og døste under stabburet, da han ble vàr et trillebårhjul som pep i mangel på smøring. Rundt hushjørnet kom hannmennesket vårt i full fres med noe greier oppi trillebåret. Kompost? Blomsterjord? Hmm, -hvor i alle dager skulle han med et slikt lass? 

Isak under stabburet

 

Med knekk i knea og svai i ryggen, satte det målrettede hannmennesket vårt kursen rett mot potetåkeren. Dette var interessant, -kanskje han skulle rive opp og kaste den stygge plasten?

isak ved stabburet 2

 

Nope, det så ikke ut som han skulle fjerne plastikkgreiene heller. Brått tømmer han lasset oppå plasten! Og enda et lass, og mange flere lass! Og så raker han massen utover? Hmm, dette måtte undersøkes. Isak stakk bort og kikket, nysgjerrig som han var. Da han kom nærmere så han hva denne «massen» var for noe, -sanitærbark! Det var menneskegutten sin det! Han kalte det for dekkbark, men vi kattene VET at det er spesiallaget sanitærbark for oss firbente. Det hjelper tydeligvis å be! 🙂

-Den var bare helt nydelig å grave i, sa Isak etter den første prøvedritinga. Vi andre kattene på gården måtte etterhvert bare si oss enig i det!

isak i dekkbark

 

Vel fornøyde alle sammen, etter endt tømming i den nye celebre friluftsdassen vår, var det tid for siesta for oss. Akkurat nå var det befriende å legge seg på tom tarm. Idyllen varte dog ikke lenge. Akkurat da vi begynte å duppe, -hørte vi støveltrinn bortpå plenen.

avbrutt siesta

 

-Hva er det nå han skal? Hannmennesket? Er han ikke ferdig med friluftsdoen vår enda? Hvorfor har han gravd mer ved siden av? Og hvorfor bærer han på en stokk? Kanskje han skal lage sin egen dass ved siden av vår?
-Kanskje han ønsker selskap under sitt fornødne, foreslo Mossa.

hannmenneske med stokk

 

Etter en stund, begynte han å sage av stokken på midten. Med håndsag! -Dette kan aldri gå bra, sier Mossa. Jeg aner katastrofe…

saging

 

-Han er ikke akkurat verdensmester med håndsag, så dette kan bli artig underholdning! Håper hunnmennesket vårt har klar plaster og bandasje
Mossa
er ikke kjent for å være den mest optimistiske av oss kattene.

mossa erter

 

Mossa er litt engstelig til å begynne med, men etterhvert tar nysgjerrigheten over. Utejobbing er jo kjempeinteressant, og det kan godt hende hannmennesket vårt trenger hjelp til noe.

lukter sjekkes

 

Lurer på hvorfor han bruker krafse til å grave i jorda med, undret Mossa. Hvorfor graver han ikke med, æh, potene sånn som vi katter gjør?
Høh, –
sa Isak,
-Med de store tampene menneskene pleier å låre, er det ikke rart de må ta i bruk noe kraftigere redskap for å få gravd ned svineriet sitt. Kjenner forresten at nabokatten, Tufsen, har vært her og skvettet signaturen sin på sagkrakken.

Mossa sjekker

 

Ja, jeg kjenner det, sier Mossa grettent. Liker ikke at han setter signaturen sin i vårt revir. Ikke skriver han noe fint heller. Litt sånn doktorskrift…

grøftegrevling

 

-Undres hvorfor han har gravd denne grøfta, mumler Mossa, med snuten langt nedi leira.
-Kanskje han lager et friluftspissoar? kommer det kjapt fra Isak.
-Tja, godt mulig du har rett i det, sier Mossa. Kanskje vi får vite det i neste blogginnlegg? Time will shåvv.

 

Hvordan lage boliger til Murerbier

Brått hørte vi banking fra snekkerboden.
Isak spisset ørene, -Lurer på om hannmennesket vårt har begynt å banke med hammeren på et eller annet?
-Det får vi tidsnok vite, sier Mossa småflirende. Det går nok ikke så mange bankingene før bannskap og styggord av en annen verden overdøver vårkvitringen fra kjøttmeisa.
Hehe, du kan så si, nikker Isak.
-Kanskje vi skulle stikke innom og kikke etter om han gjør ordentlig arbeid? spurte Mossa.

Ikke lenge etter befant vi oss inni snekkerboden. Bankingen vi hadde hørt, var fra hannmennesket som dro rusta spiker ut fra en gammel planke.
-Har dere noen gang hørt om murerbier? undret hannmennesket.
-Murerbier? Finnes slikt? Snekkerbier også? Er ikke ei bie, ei bie? tenkte vi i vårt stille kattesinn.
Hannmennesket pludret videre, -Dere kjenner sikkert til vanlige tambier. De er sosiale, og lever sammen i store samfunn. Styrt av en bidronning. De blir aggressive og stikker vondt hvis du nærmer deg bikuben!

Vi kattene syntes det er interessant når hannmennesket vårt begynner å prate med oss under arbeidet. Da kan vi ligge i timesvis å lytte, både på ett og to ører. Noen ganger, -ingen ører

-Murerbiene (Osmia bicornis) derimot, -eller villbier som de også kalles, -er «solitære» som det kalles. Det vil si, at de lever enkeltvis uten noe dronningstyre. Murerbia ser nesten ut som ei vanlig tambie, men er over dobbelt så effektiv når det kommer til pollinering av blomster. 3-4 hunnbier av denne slekten kan bestøve et helt voksent frukttre i løpet av en dag! Snakker om å være iherdige! Murerbia er heller ikke aggresiv, og man kan godt stikke hodet helt borti inngangen til «bolet» dens uten å bli stukket. For å få den til å stikke, må man visst pine og klemme de mellom fingrene. Stikket skal visstnok være som et myggstikk, slik at man knapt kjenner det.

Murerbie

 

Murerbiene er aktive tidligere enn tambiene om våren, og starter sesongen sin så fort det blir noe varme i været. Sesongstart sammenfaller ofte med begynnende blomstring hos frukttrærne. De observeres gjerne fra april, og til slutten av juni. Murerbiene forsvinner etter dette, og det er bare larver/pupper igjen utover sommeren. På høsten er ungbien ferdigutviklet, men holder seg inni kokongen helt frem til neste vår.

Murerbia «hekker» enkeltvis i små hull i treverk eller feks grunnmurer, samt hule strå og lignende. I hullet fyller den litt pollen, og legger deretter et egg på det. Når det er gjort, «murer» den inn egg/pollen med en propp av jord eller leire. (Derav navnet «Murerbie»). Utenfor denne proppen, lager den et nytt kammer med pollen og egg, og fortsetter denne prosessen til hullet er fylt opp av egg og pollenforråd. Ytterst i hullåpningen pakker den en ekstra tykk leireplugg for å forsegle yngelkammeret. Dette for å beskytte avkommet mot snylteinsekter og andre predatorer.

Nå for tiden, observerer vi at den vanlig tambia er iferd med å forsvinne helt fra frukthagene, mye pga færre birøktere, men også på grunn av sykdommer hos tambiene. I utlandet har de lenge holdt på med røkting av murerbier i frukthagene, men det er på full fart inn i Norge også blant hageeierne. Det er i tillegg en svært artig hobby som knapt koster noe, men som gir mye glede tilbake. Både for oss, og naturen.

For å lokke til oss de ville murerbiene, samt få dem til å holde seg på et bestemt sted og danne en stor koloni, kan man feks henge opp en trekubbe med oppborede hull. Disse hullene er gjerne fra 6,5 til 9mm i diameter, og 10-15 cm dype. Det skal ikke borres helt igjennom, men være tett innerst. Skulle uhellet være ute, at du uheldigvis skulle borre for langt, kan man tette med en liten treplugg man banker inn. Avskjærte bambusrør (gamle veistikk?) kan også brukes. En kapper dem opp i passende lengder rett nedenfor et «ledd». Da vil de være tette i enden. Rørene plasseres i en rosett, feks i ei trekasse, blekkboks eller lignende med åpningene vendt utover.

murerbie ved inngangshull

 

Murerbier liker varme, så det er gunstigst å plassere «bikubene» sør eller sørøstvendt. Heng gjerne opp innretningen innunder et tak, slik at leireproppene ikke løses opp i regnvær. Etterhvert vil biene bli mer og mer tallrike på stedet etter som årene går. (Denne metoden er helt grei for de som ikke ønsker å drive så «stort».)

Hvis man har lyst å gå litt lenger inn i hobbyen, og drive det litt større og seriøst, kan man lage litt mer forseggjorte «kuber» som kan rengjøres mellom hver sesong. Dette kan øke mengden av bier, samt minske mengden snylteparasitter hos dem. Særlig pollenmidd kan gjøre livet surt for bielarvene ved å ete opp det lagrede pollenet slik at larvene sulter ihjel. Voksne bier kan i noen tilfeller også være helt dekket av midd slik at de får vanskeligheter med å fly som de skal. Utborrede trekubber er umulig å få rengjort mellom hver sesong, slik at det kan lønne seg å lage nye for hvert år. Pollenmidd kan ha en tendens til å hope seg opp i slike boliger etter som årene går. Bambusrør kan splittes på langs, og kokongene taes ut. Disse lagres inntil neste vår i en boks på et kjølig sted.

En enkel metode for å lage disse litt mer «avanserte» bikubene kan jeg vise her. Det finnes utallige andre metoder, men denne er veldig kjapp og enkel å lage…

Vi kattene prøvde så godt vi kunne å holde oss våkne under «talen», men det er ikke til å legge under en stol, at vi sleit endel. Dette var mange ord å forholde seg til, og øyelokka ble rimelig tunge etterhvert. Heldigvis var hannmennesket vårt så oppslukt av disse biegreiene, at han la ikke merke til at vi duppet litt av innimellom.

-Det første jeg gjorde, var å dra til en byggshop, og handle inn en ferdig utfreset furuplanke Den har fine spor som passer til vårt prosjekt. Handelsnavnet på denne planken var «Skyggeskrå 14X120». Den ser slik ut:

Skyggeskrå

 

Når man vender to planker med sporene mot hverandre, danner det seg flere fine hull som murerbiene kan bruke. Det passer også å få med at det finnes flere andre arter av bier som kan finne på å «hekke» i disse hullene. Disse er gjerne mindre. Murerbia vår kan også variere en god del i størrelse, og de velger gjerne inngangshull som passer det enkelte individ. Her får vi tre rekker av hull i midten, og flere rektangulære hull ytterst i kanten på bordet. Disse blir mer synlige på senere bilder nedover her.

utfresede spor

 

Bordplanken renskjæres langsetter fjærsiden. Den tynne, utstikkende fjæra har ingen funksjon for oss. Puss eller høvle gjerne etterpå, slik at siden blir noenlunde jevn og fin.

not og fjær fjernes

 

Her måtte hannmennesket vårt bruke gjerdesaga siden han svært sjeldent greier å skjære et rett kutt med håndsaga. Planken ble delt opp i femtoms stykker (12,7 cm). Da passer de med bredden på sidebordene.

gjerdesaging

 

Når bitene var ferdig oppskjært, ble de pusset rene for sprikende fliser og pigger som struttet alle veier. Det er viktig at inngangshullene holdes glatte å rene for at murerbiene ønsker å krabbe inn der. Et rammeverk som skal holde disse bordbitene på plass er også laget. Hannmennesket vårt valgte klokt i å bruke treskruer for å sette det sammen, siden han aldri har truffet et spikerhode med hammeren i sitt liv…

ramme tre

 

-Når rammen er ferdigskrudd, (minus tak og bakside) stables bordbitene oppå hverandre i rammen slik at hullene vender mot hverandre. For at hullene skal flukte med hverandre under den videre prosessen, kan man putte spiker i hullene for å holde plankebitene i riktig stilling.

stabiliseringsspiker

 

Nå skrues en tvinge på, slik at plankebitene fikseres i ønsket stilling. Deretter skal det borres to hull tvers igjennom på hver side av plankene. Hullet skal gå helt gjennom rammebunnen også, så borret må være god lengde på. Hulldiameteren er 6 mm.

drilling av gjennomgangsbolt

 

Det neste skritt i prosessen er å skjære til 2 stk gjengestål (diameter 6mm) som skal være så lange at de går tvers gjennom hele plankepakken. De kan gjerne stikke ut halvannen centimeter både på over og undersiden. Gjengestålet kan kjøpes svært rimelig på feks Biltema eller Jula. Stålene kuttes til med kutteskive eller baufil. Husk å file gjengestålene i endene slik at skarpe kanter ikke kan skade hverken deg selv eller andre levende vesen.

gjengestål

 

Etter at man har skrudd til mutre med skiver, både på over og underside, kan tvingen løsnes. De løse stabiliseringspikrene i flyvehullene kan også taes ut nå. Nå kan også lokket til bikuben skrues på. La det gjerne skrå litt, samt stikke 5-7cm på utsiden i front. Dette skulle hindre regnet i å komme til.

ferdigmutret gjengestål

 

På baksiden av hullene bruker man våt leire for å tette dem. Klask godt på med leire, siden murerbiene ikke vil bruke hull som er «gjennomtrekk» i. Mens leiren er våt, kan man skru på baksidebordet på kassen. Bordet som brukes er gjerne noe lengre, slik at det stikker ca 5 cm på oversiden. I denne overskytende bordenden, borres et festehull til kassen slik at den kan henges opp på en knagg eller skrues fast i feks en uthusvegg.

leiredekking av bakside

 

Og slik ser «bikuben» ut når den er ferdig. «Vår kube» er den nederst til høyre. Legg merke til at hullene på sidene også kan brukes av murerbiene om det skulle falle seg slik. Så, nå er det bare å vente til biene våre begynner å sverme. Våren er sein på sørlandet i år, men når kirsebærtrea begynner å blomstre, er jeg sikker på murerbiene er på plass.

boligkompleks for murerbier

 

-Puh, der var endelig hannmennesket vårt ferdig med å «belære» oss, men det var litt interessant også. 🙂 Vi slenger med et par fornøyelige linker om murerbier i tillegg.

 

Les om den hysterisk morsomme «hekkeplassen» til disse murerbiene: (Norsk side)
Om murerbier på YouTube (Engelsk tale)

 

God vår!
Isak, Mossa, Mjåtass og Sara.

 

 

Vårrapport fra Moknausen.

 

Ja, nå begynner det å bråne godt rundt husene, og i skauen. Noen tilbakeslag blir det iblant, til stor fortvilelse for Mossa. Heldigvis blir snøfnuggene blautere og blautere nå, og slukker tørsten bedre enn tidligere i vinter.

Mossa i epletreet
Mossa snuser på nysnøen

 

Overleppesåret til Saramamsen har vokst bra, og hun begynner å få ny bart over systedet. Hun er så fin atte.

Saras oveleppe
Saramammas overleppe gror fint.

 

Broder Isak har fått skikk på pisskrystallene sine og går nå på diett. Han liker faktisk diettmaten bedre enn den gamle. Bra er det, ellers har vi måttet ha faste måltider hver dag, -hver for oss.

Matforeldrene våre er makelig anlagt, og det hadde nok blitt for mye for dem, -iallefall matpappa. Han sliter litt med ei slags menneskesjuke, som har satt ham noe ut denne vinteren. Det ble noe bedre da han fikk noen smertestillende tabletter. Han ble blidere til sinns, men fikk noe vansker med å se forskjell på hest og ælj etterpå. Godt å vite at han ikke er noen rytter. Det kunne blitt et helsikes leven om han skulle prøve å sale opp skogens konge…

Matmamma og hest
Matmor kliner helst med hest, og ikke ælj.

 

Isak, som hadde så store planer om rådyrsteik tidligere i vinter, er blitt pasifist. Når rådyra etterhvert ble skikkelig tamme, ombestemte han seg, og ble kompis med dem istedet. At han er blitt litt «blaut», vil han selvfølgelig ikke innrømme, men sier rådyrkjøtt gir heftig krystalldannelse i urinen, så han må tenke på helsa. Men for oss som kikker litt i øyekroken, er det ikke vanskelig å se kjærligheten blomstre mellom ham og hjortedyrene. Når rådyrene er på sin daglige visitt, insisterer Isak på å være ute sammen med dem. De snuser på hverandre, og det er ikke vanskelig å se at det er «peace & love» på gang.

Råbukk klør seg
En av Broder Isaks gode venner

 

rådyrtunge
Har du et eple til meg?

 

Mossa gleder seg stort til det nye drivhuset kommer opp. Da kan hun få seg et sted, der det er sommer hele året! Da kan hun forhåpentligvis begrave vinterdepresjonen for godt. Det skal bli moro når hun skal hjelpe matpappa med «gjødslingen» der inne tenker jeg, hehe..
Ser matforeldrene våre satser på tomater, grønnsaker, samt noen grunnstammer til epletrær og fersken. De har sådd frø inne, som har vokst godt under kunstig lys.

frøplanter
Plantespirer.

 

Har spurt dem et par ganger om de kan plante et par «musetrær» til oss kattene, men de er visst ikke i handelen. Det hadde vært noe det, -tenk å slippe alt slitet med å fange dem! Vi kattene kunne bare plukket mus av trærne og lagt oss vel til rette i hver vår rottingstol, og nytt måltidene. Akkurat som de gamle romerne. Bare med den store forskjellen at druene var byttet ut med svære klaser av mus. Da hadde vi sluppet de hersens flåtta også.

katt smaker på kvist
Æsj, -dette var iallefall ikke noe musetre. Fytterakkern!

 

Sånn ellers, går livet sin vante gang her. Vi byttes om å holde vakt utpå snøtippen, slik at  ingen fremmede kattefanter sniker seg inn på vårt territorium. Uheldigvis er denne utkikksposten iferd med å smelte, og den blir lavere for hver dag som går. Kanskje vi skulle spørre matpappa om han kunne snekre eller støpe et borgtårn til oss? Noe alla det slottsgreiene i Game Of Thrones?

mossa og isak på vakt
Snart vaktskifte for Mossa. En slitsom arbeidsdag er endelig over.

 

nytt vaktmannskap
Her har jeg overtatt vakten for Mossa.

 

Legger også ut noen oppdateringsbilder av hvordan Isak og meg ser ut nå. Vi har vokst godt siden de småbildene på høyre side ble tatt. Til neste år er vi helt voksne, og det skal bli artig å kjenne hvordan det føles. Kanskje vi kommer til å lengte tilbake til tiden vi var barn? Who knows.

katten isak
Broder Isak
poserer.

 

Katten mjåtass
Jeg, Mjåtass poserer.

 

Hullet i uthusdøra må iallefall skjæres større snart. Katteluka begynner uansett å bli i minste laget for enkelte. Vet ikke om Mossa akkurat er så tilfreds med en slik utvidelse. Hun argumenterer med at det kan komme inn mye uvelkomment dækelskap. Bare tenk på all myggen det blir plass til å fyke inn, –samtidig!
Hun ser meget betenkt ut på bildet under, der hun gløtter ut på den farlige verden utenfor.

kikkhullet
Mossa i luka

 

Okkesom, Mossa er nedstemt i denne saken. Hullet må gjøres større av en viktig grunn. Det er politisk viktig, at udiskriminerende samferdsel blir prioritert.
Livvidda hos Broder Isak er ikke akkurat beskjeden lengre… 😉

bred hannkatt
Isak ruver i landskapet…

 

Ha fine dager,
Hilsen Mjåtass.

 

Vi har fått vår egen Værhårsstasjon!

 

Hei igjen Folks!

Mens Isak og meg har ligget i go`stolen og purket, har Matpappa laget en «værhårsstasjon» til oss! Den er mye kulere enn den greia Ture prøvde å prakke på oss i forrige innlegg.

Vi er glade i sol og fint vær ute. Særlig Tante Mossa og Broder Isak. De to liker overhode ikke våte og uspiselige ting som detter ned fra himmelen. Da bråsnur de utpå trammen og iler inn til ovnsvarmen igjen. Pyser… Mamma og meg derimot, vi er ikke redde for å bli våte i pelsen, -selv om vi foretrekker tørrvær som nevnt. Av og til kommer vi inn som søkkblaute kråker (les byttedyr), -og har bare halvparten av opprinnelig kroppstykkelse. Da er det godt å ha Matmor/far til å frottere oss tørre med et håndkle.

Tante Mossa sier det er veldig funksjonelt med en slik værhårsstasjon. Hvor mange ganger har ikke hun vært helt gladsprudlete og villet ut, for deretter å løpt 10 meter ut på plenen før hun brått ble klar over at det pøste ned fra oven! Da blir hun forbannet og setter sporenstreks kursen inn igjen. Tante Mossa kan banne. Banne virkelig stygt. Styggere og mer inderlig enn nordlendinger. I tillegg har hun gummitryne. Hun kan skjære grimaser akkurat som menneskekattene. Når jeg tenker etter, så er faktisk hele Tante Mossa gummi… Hun er så myk at hun kan krabbe inn i bakenden på seg sjøl å forsvinne helt av syne! Har prøvd å kikke inn ræva på henne etterpå, og hun er ikke å se noe sted der inne!


En lett henslengt Tante Mossa

Som tidligere nevnt i innlegget,  -liker både Broder Isak og meg å kule`n på go`stolen vår. Her kan vi ligge å vaske hverandre i lange tider før vi sovner. Å vaske hverandre har vi alltid gjort. Matpappa og Matmamma sier de aldri har sett to katter som har vært så glade i hverandre, og avhengig av den andre. Men, vi er nå bare sånn. Skulle ønske ALLE kunne være sånn mot hverandre. Da hadde det ikke blitt krig og elendighet i verden. Det skal jo så lite til! Man trenger kun sette av noen få minutter daglig for freden…


Isak og meg i go`stolen vår.

Okkesom, med denne nye værhårsstasjonen så slipper vi å gå helt ut på plenen for å se hvordan været er, -og blir! Særlig Tante Mossa ser ut til å sette pris på denne greia. Nå trenger hun kun å strekke hals ut døråpningen, dreie hodet litt til høyre og kikke opp på veggen. Henger bartene på værhårsstasjonskatten nedover, –blir/er det grisevær ute.
Hvis bartene er krøllet oppover, blir/er det sol og fint vær!


Her meldes det regnvær og mer vann i bekken.


Her melder værhårsstasjonen gråvær på tunet, og dalstròka innaførr. Vet ikke hvor disse «dalstròka innaførr» ligger, men tror det er gulvsprekkene på kjøkkenet det menes…


-Og her melder værhårsstasjonen sol!!

Og nå melder værkatta vår oppholds en stund, så nå skal vi ut å fange mus!

Hilsen Mjå.

 

Værstasjonen

Av og til får vi besøk av en merkelig kar som heter Ture Bomann. Han er en svensk flyktning. Ture er forferdelig gammel, –sikkert minst hundrevis av år.
Gamlingen er fryktelig til å skryte, og i dag kom han med en værstasjon han hadde laget, med seg sjøl som modell. Han kaller det «langtissvarsel«.

Ture sier at «tassen» hans går opp i fint vær, og detter ned når det blir ruskevær. Han påstår at han har «to«, men den andre og lengste, er bare til finbruk.
«Reservetassen» viser han ikke bort til utenforstående, så den har vi ikke sett.

Menneskekattpappaen vår har i dag hengt opp værstasjonen. Lurer på om han kan lage en «værhårstasjon» til oss kattene? Den hadde blitt mye kulere. Er sikker på at han hadde greid det. Menneskepappaen vår liker å spikke. Tenk dere en pus hvor værhårene reiser seg i finvær, og henger når det er regn!

Tror jeg reiser bort til menneskepappaen vår og gjør meg litt til. Han er så blauthjerta at det ikke skulle bli noe problem å få overtalt ham med de sørgmodige øynene jeg kan sette opp! 😉

Hilsen Mjå.

Mennesker er jo litt sjarmerende dyr, -selv i all sin enkelhet!

 

Mange ganger syntes jeg mennesker gjør ting så tungvint! Hjernen deres er tydeligvis ikke så utviklet enda, som på oss katter. Evolusjonen går tydeligvis ikke like raskt hos alle arter. Vi får bære over med det så godt vi kan, men litt humoritisk er det okkesom…

Når vi ser på menneskelige lengdemål, holder de ikke alltid helt, æh mål…
Feksempel når vi kommer til begrepet «tommer«, så opererer de tobeinte med flere typer tomler! Trodde en tommel var en tommel jeg, og ikke noe annet, –men neeeida..

En gang i tiden hadde folk bare den romerske tommelen å forholde seg til, som var
2,47 cm. Grekerne hadde ikke tommel i det hele tatt, så de hadde «finger» istedet på
1,93 cm.
Den barske og værharde vikingtommelen var 2,37 cm. lang, men denne minket til 2,30 cm. på slutten av vikingtiden, ca. år 1100.
Frem til år 1541 vokste tomlene noe forferdelig! Helt opp til 2,64 cm! Tror de må ha dradd mye krok, eller kanskje de suttet så mye og hardt på tommelen at den ble strukket?
-Sannelig ikke godt å vite.

I 1683 var tommelen skrumpet med to millimeter, til 2,62 cm. Dette kan ha vært en midlertidig forstuing, siden den vokste ut igjen til 1698. Da ble den på nytt forstuet. I 1820 var danske tomler skrumpet til 2,6145833 cm.

Tomler er underfundige.., -i 1834 var dansketommelen begynt å vokse igjen, til 2,6154166 cm. Nordmennene hadde ikke lov til å ha så lange tomler, så i 1824 hadde norske mennesker bare lov til å ha en tommel på sørgelige 2,6145833 cm. De norskene som hadde lengre tommel enn dette, ble puttet i fengsel. Danskene tålte ikke at norskene hadde noe som lengre enn danskenes, så danskekongen spikket sikkert legemsdelen kortere på dem.

Svensketommelen var på slutten av 1800-tallet mye kortere, -bare en liten snabb på skarve 2,4742 cm. Vet ikke om den kunne bøyes engang…

Både pappa og meg liker å snekre. Det går stort sett bra, inntil vi støter på «tommeproblemet«. Da blir vi uenige.


-Er du sikker på at du skjærer riktig nå da?

 


-Skal banne på at du har målt feil!

 


-Jeg har da målt riktig ifølge tommestokken!

 


-Se her Isak, jeg har målt og skjært helt riktig! Nøyaktig 25″ tommer lang skal firkantstokken være!

 


-Pøh, ikke rart det ble skakt og fælt, pappa.., Det er jo amerikansk tommestokk du bruker!

 

Mennesker er rare. 1″ toms-bord skal jo normalt være 1″ tomme tjukk i den virkelige verden. Men tror dere det er slik i menneskeverden? Åneiiidadu.., -Et vanlig 1″ toms bord av såkalt skurlast, er 2,5 cm tjukk. Justert skurlast er 2,3 cm, og høvellast 2,1 cm!
-Forstå det den som kan…

En engelsk tomme har stort sett vært 1 mm kortere enn den norske. Det er visst fordi norske ting krympetørker på vei til England.
Nå i dag har menneskene en internasjonal tommel i Norge. Den er definert til nøyaktig 2,4 cm. Men som ofte før, -amerikanerne vil gjerne ha alt mye større enn resten av verden. Derfor er deres tommel på svimlende 2,54000508001016002032004 cm. (Puh, det var et langt tall!)

-Hvorfor kunne de ikke målt alt i «poter» istedet?