Værstasjonen

Av og til får vi besøk av en merkelig kar som heter Ture Bomann. Han er en svensk flyktning. Ture er forferdelig gammel, –sikkert minst hundrevis av år.
Gamlingen er fryktelig til å skryte, og i dag kom han med en værstasjon han hadde laget, med seg sjøl som modell. Han kaller det «langtissvarsel«.

Ture sier at «tassen» hans går opp i fint vær, og detter ned når det blir ruskevær. Han påstår at han har «to«, men den andre og lengste, er bare til finbruk.
«Reservetassen» viser han ikke bort til utenforstående, så den har vi ikke sett.

Menneskekattpappaen vår har i dag hengt opp værstasjonen. Lurer på om han kan lage en «værhårstasjon» til oss kattene? Den hadde blitt mye kulere. Er sikker på at han hadde greid det. Menneskepappaen vår liker å spikke. Tenk dere en pus hvor værhårene reiser seg i finvær, og henger når det er regn!

Tror jeg reiser bort til menneskepappaen vår og gjør meg litt til. Han er så blauthjerta at det ikke skulle bli noe problem å få overtalt ham med de sørgmodige øynene jeg kan sette opp! 😉

Hilsen Mjå.

Vi presenterer Saramamma

Hei igjen folkens!

I dag vil vi fortelle dere litt om mammaen vår, altså den biologiske mammaen vår.
Hun er tre og et halvt år gammel, heter Sara, og veldig vakker. Men, hun er en bestemt og selvstendig dame, som vet hva hun vil. Det var hun som lærte oss å klatre og fange mus.
Mamma har ei svært kort lunte, og blir fort forbanna hvis vi erter henne litt. (Som vi alltid liker å gjøre)

Saramamma er ikke så sosial av seg mot andre puser, da kan hun frese. Det er alltid morsomt å få henne til å frese med mat i munnen. Da spruter kattematen alle veier, hihi…

Mamma er veldig glad i menneskekatter. Særlig pappamenneskekatten. Hun kan ligge i fanget hans og sikle når hun blir kjælt og klødd. Menneskekattene kaller henne for «Pappajenta». Saramamma har vært svært syk tidligere, men hun ble helt frisk igjen med timesvis omsorg hver dag, samt noen turer til han dærre kattedoktoren.

Mamma kan ta laaaange turer, og da blir hun ofte lenge borte. Noen ganger i opp til en uke.
Ofte må menneskeforeldrene våre gå lange turer på skauen og hente henne. De folka blir så fort engstelige vet dere.

Saramamma elsker vann og snø. Hun hopper ofte rett ut i snøskavlene og forsvinner. Det eneste som er synlig på henne i snøen, er den lyserøde rumpa og snuten. Hun elsker å hjelpe til når menneskekattpappaen er ute og jobber om vinteren. Hun er veldig nøye på at menneskepappaen har skikkelige vinterdekk på bilen, og at piggantallet og dekkmønsterdybden er den riktige. På bildet under har hun satt på et vinterdekk.., –nesten helt alene!


 

Hilsen Isak og Mjå.

 

Mennesker er jo litt sjarmerende dyr, -selv i all sin enkelhet!

 

Mange ganger syntes jeg mennesker gjør ting så tungvint! Hjernen deres er tydeligvis ikke så utviklet enda, som på oss katter. Evolusjonen går tydeligvis ikke like raskt hos alle arter. Vi får bære over med det så godt vi kan, men litt humoritisk er det okkesom…

Når vi ser på menneskelige lengdemål, holder de ikke alltid helt, æh mål…
Feksempel når vi kommer til begrepet «tommer«, så opererer de tobeinte med flere typer tomler! Trodde en tommel var en tommel jeg, og ikke noe annet, –men neeeida..

En gang i tiden hadde folk bare den romerske tommelen å forholde seg til, som var
2,47 cm. Grekerne hadde ikke tommel i det hele tatt, så de hadde «finger» istedet på
1,93 cm.
Den barske og værharde vikingtommelen var 2,37 cm. lang, men denne minket til 2,30 cm. på slutten av vikingtiden, ca. år 1100.
Frem til år 1541 vokste tomlene noe forferdelig! Helt opp til 2,64 cm! Tror de må ha dradd mye krok, eller kanskje de suttet så mye og hardt på tommelen at den ble strukket?
-Sannelig ikke godt å vite.

I 1683 var tommelen skrumpet med to millimeter, til 2,62 cm. Dette kan ha vært en midlertidig forstuing, siden den vokste ut igjen til 1698. Da ble den på nytt forstuet. I 1820 var danske tomler skrumpet til 2,6145833 cm.

Tomler er underfundige.., -i 1834 var dansketommelen begynt å vokse igjen, til 2,6154166 cm. Nordmennene hadde ikke lov til å ha så lange tomler, så i 1824 hadde norske mennesker bare lov til å ha en tommel på sørgelige 2,6145833 cm. De norskene som hadde lengre tommel enn dette, ble puttet i fengsel. Danskene tålte ikke at norskene hadde noe som lengre enn danskenes, så danskekongen spikket sikkert legemsdelen kortere på dem.

Svensketommelen var på slutten av 1800-tallet mye kortere, -bare en liten snabb på skarve 2,4742 cm. Vet ikke om den kunne bøyes engang…

Både pappa og meg liker å snekre. Det går stort sett bra, inntil vi støter på «tommeproblemet«. Da blir vi uenige.


-Er du sikker på at du skjærer riktig nå da?

 


-Skal banne på at du har målt feil!

 


-Jeg har da målt riktig ifølge tommestokken!

 


-Se her Isak, jeg har målt og skjært helt riktig! Nøyaktig 25″ tommer lang skal firkantstokken være!

 


-Pøh, ikke rart det ble skakt og fælt, pappa.., Det er jo amerikansk tommestokk du bruker!

 

Mennesker er rare. 1″ toms-bord skal jo normalt være 1″ tomme tjukk i den virkelige verden. Men tror dere det er slik i menneskeverden? Åneiiidadu.., -Et vanlig 1″ toms bord av såkalt skurlast, er 2,5 cm tjukk. Justert skurlast er 2,3 cm, og høvellast 2,1 cm!
-Forstå det den som kan…

En engelsk tomme har stort sett vært 1 mm kortere enn den norske. Det er visst fordi norske ting krympetørker på vei til England.
Nå i dag har menneskene en internasjonal tommel i Norge. Den er definert til nøyaktig 2,4 cm. Men som ofte før, -amerikanerne vil gjerne ha alt mye større enn resten av verden. Derfor er deres tommel på svimlende 2,54000508001016002032004 cm. (Puh, det var et langt tall!)

-Hvorfor kunne de ikke målt alt i «poter» istedet?