Dekkbarkdass og bygging av hus til murerbier

 

Heisann folks, her er vi på pletten igjen!

Ja, her skjer det mye om dagene. Både mennesker og flått har våknet av sine vinterdvaler, og er i full sving med sitt. Flåtten er forutsigbar, den bare suger, krabber og smitter som vanlig. Menneskene er noe mer uberegnelige, og man vet aldri hva de finner på. Tidligere i vår var vi sikre på at hannmennesket vårt var blitt skikkelig ond i løpet av vinteren. Det første han gjorde når snøen gikk, var å dekke til potetåkerdassen vår med svart, ekkel plastikk. –Det skulle hindre ugresset i å gro, sa han…

Ugress i bakenden på ham, tenkte vi.., -hvor i all verden skulle vi gjøre fra oss nå?? Nabohagen? Menneskedoen? Holde oss i evig tid? Vi har bedd, og blomsterbedd, til høyere makter i håp om at hannmennesket vårt skulle ta til fornuft igjen. Heldigvis ble våre bønner hørt, -og sannelig fikk vi en stor overraskelse her om dagen!

Isak lå og døste under stabburet, da han ble vàr et trillebårhjul som pep i mangel på smøring. Rundt hushjørnet kom hannmennesket vårt i full fres med noe greier oppi trillebåret. Kompost? Blomsterjord? Hmm, -hvor i alle dager skulle han med et slikt lass? 

 

Med knekk i knea og svai i ryggen, satte det målrettede hannmennesket vårt kursen rett mot potetåkeren. Dette var interessant, -kanskje han skulle rive opp og kaste den stygge plasten?

 

Nope, det så ikke ut som han skulle fjerne plastikkgreiene heller. Brått tømmer han lasset oppå plasten! Og enda et lass, og mange flere lass! Og så raker han massen utover? Hmm, dette måtte undersøkes. Isak stakk bort og kikket, nysgjerrig som han var. Da han kom nærmere så han hva denne «massen» var for noe, -sanitærbark! Det var menneskegutten sin det! Han kalte det for dekkbark, men vi kattene VET at det er spesiallaget sanitærbark for oss firbente. Det hjelper tydeligvis å be! 🙂

-Den var bare helt nydelig å grave i, sa Isak etter den første prøvedritinga. Vi andre kattene på gården måtte etterhvert bare si oss enig i det!

 

Vel fornøyde alle sammen, etter endt tømming i den nye celebre friluftsdassen vår, var det tid for siesta for oss. Akkurat nå var det befriende å legge seg på tom tarm. Idyllen varte dog ikke lenge. Akkurat da vi begynte å duppe, -hørte vi støveltrinn bortpå plenen.

 

-Hva er det nå han skal? Hannmennesket? Er han ikke ferdig med friluftsdoen vår enda? Hvorfor har han gravd mer ved siden av? Og hvorfor bærer han på en stokk? Kanskje han skal lage sin egen dass ved siden av vår?
-Kanskje han ønsker selskap under sitt fornødne, foreslo Mossa.

 

Etter en stund, begynte han å sage av stokken på midten. Med håndsag! -Dette kan aldri gå bra, sier Mossa. Jeg aner katastrofe…

 

-Han er ikke akkurat verdensmester med håndsag, så dette kan bli artig underholdning! Håper hunnmennesket vårt har klar plaster og bandasje…
Mossa er ikke kjent for å være den mest optimistiske av oss kattene.

 

Mossa er litt engstelig til å begynne med, men etterhvert tar nysgjerrigheten over. Utejobbing er jo kjempeinteressant, og det kan godt hende hannmennesket vårt trenger hjelp til noe.

 

–Lurer på hvorfor han bruker krafse til å grave i jorda med, undret Mossa. Hvorfor graver han ikke med, æh, potene sånn som vi katter gjør?
Høh, –sa Isak,
-Med de store tampene menneskene pleier å låre, er det ikke rart de må ta i bruk noe kraftigere redskap for å få gravd ned svineriet sitt. Kjenner forresten at nabokatten, Tufsen, har vært her og skvettet signaturen sin på sagkrakken.

 

–Ja, jeg kjenner det, sier Mossa grettent. Liker ikke at han setter signaturen sin i vårt revir. Ikke skriver han noe fint heller. Litt sånn doktorskrift…

 

-Undres hvorfor han har gravd denne grøfta, mumler Mossa, med snuten langt nedi leira.
-Kanskje han lager et friluftspissoar? kommer det kjapt fra Isak.
-Tja, godt mulig du har rett i det, sier Mossa. Kanskje vi får vite det i neste blogginnlegg? Time will shåvv.

 

Hvordan lage boliger til Murerbier

Brått hørte vi banking fra snekkerboden.
Isak spisset ørene, -Lurer på om hannmennesket vårt har begynt å banke med hammeren på et eller annet?
-Det får vi tidsnok vite, sier Mossa småflirende. Det går nok ikke så mange bankingene før bannskap og styggord av en annen verden overdøver vårkvitringen fra kjøttmeisa.
–Hehe, du kan så si, nikker Isak.
-Kanskje vi skulle stikke innom og kikke etter om han gjør ordentlig arbeid? spurte Mossa.

Ikke lenge etter befant vi oss inni snekkerboden. Bankingen vi hadde hørt, var fra hannmennesket som dro rusta spiker ut fra en gammel planke.
-Har dere noen gang hørt om murerbier? undret hannmennesket.
-Murerbier? Finnes slikt? Snekkerbier også? Er ikke ei bie, ei bie? tenkte vi i vårt stille kattesinn.
Hannmennesket pludret videre, -Dere kjenner sikkert til vanlige tambier. De er sosiale, og lever sammen i store samfunn. Styrt av en bidronning. De blir aggressive og stikker vondt hvis du nærmer deg bikuben!

Vi kattene syntes det er interessant når hannmennesket vårt begynner å prate med oss under arbeidet. Da kan vi ligge i timesvis å lytte, både på ett og to ører. Noen ganger, -ingen ører…

-Murerbiene (Osmia bicornis) derimot, -eller villbier som de også kalles, -er «solitære» som det kalles. Det vil si, at de lever enkeltvis uten noe dronningstyre. Murerbia ser nesten ut som ei vanlig tambie, men er over dobbelt så effektiv når det kommer til pollinering av blomster. 3-4 hunnbier av denne slekten kan bestøve et helt voksent frukttre i løpet av en dag! Snakker om å være iherdige! Murerbia er heller ikke aggresiv, og man kan godt stikke hodet helt borti inngangen til «bolet» dens uten å bli stukket. For å få den til å stikke, må man visst pine og klemme de mellom fingrene. Stikket skal visstnok være som et myggstikk, slik at man knapt kjenner det.

 

Murerbiene er aktive tidligere enn tambiene om våren, og starter sesongen sin så fort det blir noe varme i været. Sesongstart sammenfaller ofte med begynnende blomstring hos frukttrærne. De observeres gjerne fra april, og til slutten av juni. Murerbiene forsvinner etter dette, og det er bare larver/pupper igjen utover sommeren. På høsten er ungbien ferdigutviklet, men holder seg inni kokongen helt frem til neste vår.

Murerbia «hekker» enkeltvis i små hull i treverk eller feks grunnmurer, samt hule strå og lignende. I hullet fyller den litt pollen, og legger deretter et egg på det. Når det er gjort, «murer» den inn egg/pollen med en propp av jord eller leire. (Derav navnet «Murerbie»). Utenfor denne proppen, lager den et nytt kammer med pollen og egg, og fortsetter denne prosessen til hullet er fylt opp av egg og pollenforråd. Ytterst i hullåpningen pakker den en ekstra tykk leireplugg for å forsegle yngelkammeret. Dette for å beskytte avkommet mot snylteinsekter og andre predatorer.

Nå for tiden, observerer vi at den vanlig tambia er iferd med å forsvinne helt fra frukthagene, mye pga færre birøktere, men også på grunn av sykdommer hos tambiene. I utlandet har de lenge holdt på med røkting av murerbier i frukthagene, men det er på full fart inn i Norge også blant hageeierne. Det er i tillegg en svært artig hobby som knapt koster noe, men som gir mye glede tilbake. Både for oss, og naturen.

For å lokke til oss de ville murerbiene, samt få dem til å holde seg på et bestemt sted og danne en stor koloni, kan man feks henge opp en trekubbe med oppborede hull. Disse hullene er gjerne fra 6,5 til 9mm i diameter, og 10-15 cm dype. Det skal ikke borres helt igjennom, men være tett innerst. Skulle uhellet være ute, at du uheldigvis skulle borre for langt, kan man tette med en liten treplugg man banker inn. Avskjærte bambusrør (gamle veistikk?) kan også brukes. En kapper dem opp i passende lengder rett nedenfor et «ledd». Da vil de være tette i enden. Rørene plasseres i en rosett, feks i ei trekasse, blekkboks eller lignende med åpningene vendt utover.

 

Murerbier liker varme, så det er gunstigst å plassere «bikubene» sør eller sørøstvendt. Heng gjerne opp innretningen innunder et tak, slik at leireproppene ikke løses opp i regnvær. Etterhvert vil biene bli mer og mer tallrike på stedet etter som årene går. (Denne metoden er helt grei for de som ikke ønsker å drive så «stort».)

Hvis man har lyst å gå litt lenger inn i hobbyen, og drive det litt større og seriøst, kan man lage litt mer forseggjorte «kuber» som kan rengjøres mellom hver sesong. Dette kan øke mengden av bier, samt minske mengden snylteparasitter hos dem. Særlig pollenmidd kan gjøre livet surt for bielarvene ved å ete opp det lagrede pollenet slik at larvene sulter ihjel. Voksne bier kan i noen tilfeller også være helt dekket av midd slik at de får vanskeligheter med å fly som de skal. Utborrede trekubber er umulig å få rengjort mellom hver sesong, slik at det kan lønne seg å lage nye for hvert år. Pollenmidd kan ha en tendens til å hope seg opp i slike boliger etter som årene går. Bambusrør kan splittes på langs, og kokongene taes ut. Disse lagres inntil neste vår i en boks på et kjølig sted.

En enkel metode for å lage disse litt mer «avanserte» bikubene kan jeg vise her. Det finnes utallige andre metoder, men denne er veldig kjapp og enkel å lage…

Vi kattene prøvde så godt vi kunne å holde oss våkne under «talen», men det er ikke til å legge under en stol, at vi sleit endel. Dette var mange ord å forholde seg til, og øyelokka ble rimelig tunge etterhvert. Heldigvis var hannmennesket vårt så oppslukt av disse biegreiene, at han la ikke merke til at vi duppet litt av innimellom.

-Det første jeg gjorde, var å dra til en byggshop, og handle inn en ferdig utfreset furuplanke Den har fine spor som passer til vårt prosjekt. Handelsnavnet på denne planken var «Skyggeskrå 14X120». Den ser slik ut:

 

Når man vender to planker med sporene mot hverandre, danner det seg flere fine hull som murerbiene kan bruke. Det passer også å få med at det finnes flere andre arter av bier som kan finne på å «hekke» i disse hullene. Disse er gjerne mindre. Murerbia vår kan også variere en god del i størrelse, og de velger gjerne inngangshull som passer det enkelte individ. Her får vi tre rekker av hull i midten, og flere rektangulære hull ytterst i kanten på bordet. Disse blir mer synlige på senere bilder nedover her.

 

Bordplanken renskjæres langsetter fjærsiden. Den tynne, utstikkende fjæra har ingen funksjon for oss. Puss eller høvle gjerne etterpå, slik at siden blir noenlunde jevn og fin.

 

Her måtte hannmennesket vårt bruke gjerdesaga siden han svært sjeldent greier å skjære et rett kutt med håndsaga. Planken ble delt opp i femtoms stykker (12,7 cm). Da passer de med bredden på sidebordene.

 

Når bitene var ferdig oppskjært, ble de pusset rene for sprikende fliser og pigger som struttet alle veier. Det er viktig at inngangshullene holdes glatte å rene for at murerbiene ønsker å krabbe inn der. Et rammeverk som skal holde disse bordbitene på plass er også laget. Hannmennesket vårt valgte klokt i å bruke treskruer for å sette det sammen, siden han aldri har truffet et spikerhode med hammeren i sitt liv…

 

-Når rammen er ferdigskrudd, (minus tak og bakside) stables bordbitene oppå hverandre i rammen slik at hullene vender mot hverandre. For at hullene skal flukte med hverandre under den videre prosessen, kan man putte spiker i hullene for å holde plankebitene i riktig stilling.

 

Nå skrues en tvinge på, slik at plankebitene fikseres i ønsket stilling. Deretter skal det borres to hull tvers igjennom på hver side av plankene. Hullet skal gå helt gjennom rammebunnen også, så borret må være god lengde på. Hulldiameteren er 6 mm.

 

Det neste skritt i prosessen er å skjære til 2 stk gjengestål (diameter 6mm) som skal være så lange at de går tvers gjennom hele plankepakken. De kan gjerne stikke ut halvannen centimeter både på over og undersiden. Gjengestålet kan kjøpes svært rimelig på feks Biltema eller Jula. Stålene kuttes til med kutteskive eller baufil. Husk å file gjengestålene i endene slik at skarpe kanter ikke kan skade hverken deg selv eller andre levende vesen.

 

Etter at man har skrudd til mutre med skiver, både på over og underside, kan tvingen løsnes. De løse stabiliseringspikrene i flyvehullene kan også taes ut nå. Nå kan også lokket til bikuben skrues på. La det gjerne skrå litt, samt stikke 5-7cm på utsiden i front. Dette skulle hindre regnet i å komme til.

 

På baksiden av hullene bruker man våt leire for å tette dem. Klask godt på med leire, siden murerbiene ikke vil bruke hull som er «gjennomtrekk» i. Mens leiren er våt, kan man skru på baksidebordet på kassen. Bordet som brukes er gjerne noe lengre, slik at det stikker ca 5 cm på oversiden. I denne overskytende bordenden, borres et festehull til kassen slik at den kan henges opp på en knagg eller skrues fast i feks en uthusvegg.

 

Og slik ser «bikuben» ut når den er ferdig. «Vår kube» er den nederst til høyre. Legg merke til at hullene på sidene også kan brukes av murerbiene om det skulle falle seg slik. Så, nå er det bare å vente til biene våre begynner å sverme. Våren er sein på sørlandet i år, men når kirsebærtrea begynner å blomstre, er jeg sikker på murerbiene er på plass.

 

-Puh, der var endelig hannmennesket vårt ferdig med å «belære» oss, men det var litt interessant også. 🙂 Vi slenger med et par fornøyelige linker om murerbier i tillegg.

 

Les om den hysterisk morsomme «hekkeplassen» til disse murerbiene: (Norsk side)
Om murerbier på YouTube (Engelsk tale)

 

God vår!
Isak, Mossa, Mjåtass og Sara.