Den store klippe- og vaksinedagen!

Jeg har pels, MYE pels som er laget av bomull, sier menneskedyra våre!  Jeg liker ikke noe særlig (eller jeg liker ikke i det hele tatt) å bli gredd med alskens børster og tullerier.Da slår jeg ut med forlabbene så børster og alt annet fyker omkring mens jeg selv ruller, vrir og vrikker på meg slik at ikke menneskedyra skal komme borti min fantastiske, ehhh, flokete pels.

Og det er her problemet (som mennesketjenerne våre kaller det) kommer inn. Pelsen min tover seg som en tjukk genser, eller matte for den saks skyld, og når det regner ute er det gjort vet du. Det går så fort at plutselig sitter jeg der da, med ei matte på ryggen, rompa, lårene og alt annet slik at jeg ikke klarer å strekke ut mine lange, slanke (hmmphhh) bein når jeg skal springe, klatre og hoppe.

I går hadde disse tjenerne våre fått nok av å se på dette, så de tok meg med til denne dyr(e)legen slik at jeg skulle få klippet meg og også få nye vaksiner. Så kom problemet: Sara… Hun skulle også være med, i et annet bur, men i samme bil. Det var jo en lidelse å vite at hun var i samme bil kan dere skjønne, jeg kjente adrenalinet pumpe, så jeg mjauet og bar meg slik at Sara virkelig skulle høre at her er det jeg som bestemmer. Tror forresten ikke hun brydde seg særlig om det fordi hun var nesten helt stille, og da vi kom til dyrlegen oppførte hun seg visst eksemplarisk…ha! Ja, ja, nok om det, jeg ble i alle fall bedøvet, kunne ikke annet fordi jeg hadde gitt dyrlegen en right hook dersom hun hadde rørt pelsen min uten en slik bedøvelsessprøyte. Ganske kule de derre forresten, man blir litt sånn fnisete og slikt, altså ikke at noen hørte meg, men de skulle bare ha visst hva jeg tenkte og drømte der jeg lå og ble frisert 😀

Her er i alle fall noen bilder av Sara og meg når vi var hos snille Dorina på Vestmar Dyreklinikk, de er så veldig, veldig greie og snille med alle oss pusene, de er noen skikkelige snillinger 😀 Sara la seg til og med på ryggen slik at Dorina fikk klappe henne på magen, og det er det kun pappatjeneren og mammatjeneren (dersom hun synes det er greit, hun foretrekker nemlig pappatjeneren) som får lov til å gjøre. Hun skulle vel bare smiske den godeste Sara. Ehhh, nå sier mammadyret at jeg må skjerpe meg her, så ok da: Sara likte Dorina, og der gjør jeg også, så derfor viser vi tillit. Sånn! Er du fornøyd nå, O’ Store Mennesketjener? Hun nikker, så jeg antar det er greit 😀

Med pels…Så lenge det varer!

Snille Dorina undersøker meg både her og der, må jo sjekke helsestatusen  må vite.

Nå er jeg i drømmeland og Aksjon Klipping har begynt!

Oh my, sjekk all den ulla da!

Ahhhh, nå begynner det å ligne noe, her er jeg blitt skallet, i alle fall nesten 🙂

Sara’s tur.  Her sjekkes hennes blå øye, det som hun er så stolt av… Må jo innrømme at det er veldig pent, men ikke si det til noen, vil jo ikke at hun skal bli innbilsk!

Og her er beviset på at Sara lot Dorina kose magen hennes, veldig uvanlig. Min mage får ingen! røre, da blir det boksekamp!

AU! Vaksiner må til, og Sara satt bare er uten å si så mye som et pip. Hun fikk så mye skryt av mennesketjenerne atte det er nesten kvalmt. Hoff, nå fikk jeg påpaktning om at slikt sier man ikke… Ok, ok, så var hun flink den derre hvite tornadoen da!

Endelig hjemme, og dette er noen timer etter hjemkomsten, måtte ut å trekke frisk luft. Var i grunnen litt kaldt syntes jeg, men også veldig godt å bli kvitt all den flokete pelsen. Det som var litt rart var når regndråpene ploppet ned på min nybarberte hud, da rykket jeg i pelsen 😀

Og så kom Isak og Mjå for å passe meg fordi de syntes jeg så litt sånn sjanglete og rar ut, de er veldig snille altså, og vi er bestekompiser vi tre.

Måtte legge meg for å hvile en stund på benken min, her har jeg nemlig full oversikt over «riket» mitt.

Isak har lagt seg på avstand for å passe på sin Tante Mossa, hun kunne jo falle ned fra benken eller noe, den bedøvelsen er ikke småtterier skal jeg si dere.

Hemmeligheten avslørt!

Heisann igjen folks!

Nå har vi endelig funnet ut hva Hannmennesket vårt pønsket på tidligere i vår! Han lusket rundt her i våres på bruket og målte opp og gravde for harde livet. Etter han var ferdig med det, begynte han å sette opp noe skabberakkelgreier av metall. Det lignet et hus.., -et glissent et. Tror ikke dette ville være det rette stedet å tilbringe en kald vinter. Iallefall ikke for disse nakendyra menneskene er. Ikke rare lunken i de få stakkars pelsflekkene de har…

Og menneskedyret vårt skrudde og skrudde. Skrue etter skrue, mutter på mutter. Hundrevis. Kanskje over tusen også.

Til slutt ble det aaaltfor mange skruer å holde styr på. Han rusket i håret, klødde seg både her og der, -men omsider fikk han det til. Med god hjelp fra Bengtemannen og Hunnmennesket vårt. Stor takk til dere som hjalp til under byggingen! Hannmennesket vårt hadde blitt hårløs om han skulle gjort alt alene. 🙂

Heldigvis fant Hannmennesket vårt ut at det var best å bygge noen lit tettere vegger også på «huset». Han stappet inn noen plastplater som skulle holde det verste været, og nysgjerrige grevlinger på utsiden. Vi må innrømme at det ble ganske varmt og koselig inni dette «drivhuset» som han kaller det. Ekstra hjemmekoselig ble det da han drasset inn noe skau, jord og greier. Tomatplanter kalte han trærne for. Vi på vår side var mest opptatt av den deilige blomsterjorda oppi plantekassene. Den var som skapt for å drite i. Iallefall når den blir tørr. Han passer svært godt på å holde det vått, -ellers så får blomsterjorda besøk av ivrige katteforlabber..

Bak drivhuset blomstrer epletrærne for harde livet. Bier og humler holder på å drikke seg fra sans og samling av deilig nektar. Bak epletrærne, blant de unge plommetrærne (som vi liker å hvesse klørne på) har Hannmennesket vårt harvet opp enda en biodass for oss. Ifølge ham, er det her tomatene etterhvert skal plantes ut. Dessverre la han plast over jorda bare etter et par dager. Dette var etter han hadde kjørt på flere trillebårlass med godt brent hestemøkk. Vi kattene tilbød oss å gjødsle istedet, slik at han slapp å slite med det tunge trillebåret, -men han var ikke til å rikke. Hestelort skulle det være. Vrangpeisen…

Vi får heller bruke den første åkeren han lagde. Der er det fritt frem inntil videre. Etterhvert skal det plantes flere sorter agurker, erter og bønner på denne flekken. Da må plasten og barken løftes litt på igjen, og hele jordmassen formes som et forhøyet plantebed.

Noen ganger er det for varmt for oss inni drivhuset, og da passer det best å kose seg på utsiden. Ekstra moro er det å få trukket opp Hunnmennesket vårt til lek. Hun er så flink til å vifte med en pinne, -som hun vil vi skal få tak i.. Vi belønner henne ved å late som om vi er interessert i den. –Utrolig hva man kan lære opp mennesker til..

Vi får ta dere med en tur inn i drivhuset. Som dere ser, så har de virkelig stått på denne våren. Tomatplantene og petuniaene ble sådd innendørs i påsken, før de ble flyttet ut her. Når nettene blir varme nok, skal plantene fordeles rundtom i bed, krukker og åkerlapper.

Tomatplantene (Cherrytomatene) hadde allerede begynt å blomstre og bære frukt, før de kom ut i drivhuset, og Hannmennesket vårt flyger rundt her med utbulede kinn og gomler tomater i ren ekstase.

Det skjer mye her for tia, og Mossa oppfordrer alle oss andre kattene på bruket til å grave for harde livet i «gammeldassen» vår. Man vet jo aldri om den vil være der i morgen, -så det er best å nyte den mens en kan…

 

På gjensyn,
Hilsen oss kattene på Mo.

 

Dekkbarkdass og bygging av hus til murerbier

 

Heisann folks, her er vi på pletten igjen!

Ja, her skjer det mye om dagene. Både mennesker og flått har våknet av sine vinterdvaler, og er i full sving med sitt. Flåtten er forutsigbar, den bare suger, krabber og smitter som vanlig. Menneskene er noe mer uberegnelige, og man vet aldri hva de finner på. Tidligere i vår var vi sikre på at hannmennesket vårt var blitt skikkelig ond i løpet av vinteren. Det første han gjorde når snøen gikk, var å dekke til potetåkerdassen vår med svart, ekkel plastikk. –Det skulle hindre ugresset i å gro, sa han…

Ugress i bakenden på ham, tenkte vi.., -hvor i all verden skulle vi gjøre fra oss nå?? Nabohagen? Menneskedoen? Holde oss i evig tid? Vi har bedd, og blomsterbedd, til høyere makter i håp om at hannmennesket vårt skulle ta til fornuft igjen. Heldigvis ble våre bønner hørt, -og sannelig fikk vi en stor overraskelse her om dagen!

Isak lå og døste under stabburet, da han ble vàr et trillebårhjul som pep i mangel på smøring. Rundt hushjørnet kom hannmennesket vårt i full fres med noe greier oppi trillebåret. Kompost? Blomsterjord? Hmm, -hvor i alle dager skulle han med et slikt lass? 

 

Med knekk i knea og svai i ryggen, satte det målrettede hannmennesket vårt kursen rett mot potetåkeren. Dette var interessant, -kanskje han skulle rive opp og kaste den stygge plasten?

 

Nope, det så ikke ut som han skulle fjerne plastikkgreiene heller. Brått tømmer han lasset oppå plasten! Og enda et lass, og mange flere lass! Og så raker han massen utover? Hmm, dette måtte undersøkes. Isak stakk bort og kikket, nysgjerrig som han var. Da han kom nærmere så han hva denne «massen» var for noe, -sanitærbark! Det var menneskegutten sin det! Han kalte det for dekkbark, men vi kattene VET at det er spesiallaget sanitærbark for oss firbente. Det hjelper tydeligvis å be! 🙂

-Den var bare helt nydelig å grave i, sa Isak etter den første prøvedritinga. Vi andre kattene på gården måtte etterhvert bare si oss enig i det!

 

Vel fornøyde alle sammen, etter endt tømming i den nye celebre friluftsdassen vår, var det tid for siesta for oss. Akkurat nå var det befriende å legge seg på tom tarm. Idyllen varte dog ikke lenge. Akkurat da vi begynte å duppe, -hørte vi støveltrinn bortpå plenen.

 

-Hva er det nå han skal? Hannmennesket? Er han ikke ferdig med friluftsdoen vår enda? Hvorfor har han gravd mer ved siden av? Og hvorfor bærer han på en stokk? Kanskje han skal lage sin egen dass ved siden av vår?
-Kanskje han ønsker selskap under sitt fornødne, foreslo Mossa.

 

Etter en stund, begynte han å sage av stokken på midten. Med håndsag! -Dette kan aldri gå bra, sier Mossa. Jeg aner katastrofe…

 

-Han er ikke akkurat verdensmester med håndsag, så dette kan bli artig underholdning! Håper hunnmennesket vårt har klar plaster og bandasje…
Mossa er ikke kjent for å være den mest optimistiske av oss kattene.

 

Mossa er litt engstelig til å begynne med, men etterhvert tar nysgjerrigheten over. Utejobbing er jo kjempeinteressant, og det kan godt hende hannmennesket vårt trenger hjelp til noe.

 

–Lurer på hvorfor han bruker krafse til å grave i jorda med, undret Mossa. Hvorfor graver han ikke med, æh, potene sånn som vi katter gjør?
Høh, –sa Isak,
-Med de store tampene menneskene pleier å låre, er det ikke rart de må ta i bruk noe kraftigere redskap for å få gravd ned svineriet sitt. Kjenner forresten at nabokatten, Tufsen, har vært her og skvettet signaturen sin på sagkrakken.

 

–Ja, jeg kjenner det, sier Mossa grettent. Liker ikke at han setter signaturen sin i vårt revir. Ikke skriver han noe fint heller. Litt sånn doktorskrift…

 

-Undres hvorfor han har gravd denne grøfta, mumler Mossa, med snuten langt nedi leira.
-Kanskje han lager et friluftspissoar? kommer det kjapt fra Isak.
-Tja, godt mulig du har rett i det, sier Mossa. Kanskje vi får vite det i neste blogginnlegg? Time will shåvv.

 

Hvordan lage boliger til Murerbier

Brått hørte vi banking fra snekkerboden.
Isak spisset ørene, -Lurer på om hannmennesket vårt har begynt å banke med hammeren på et eller annet?
-Det får vi tidsnok vite, sier Mossa småflirende. Det går nok ikke så mange bankingene før bannskap og styggord av en annen verden overdøver vårkvitringen fra kjøttmeisa.
–Hehe, du kan så si, nikker Isak.
-Kanskje vi skulle stikke innom og kikke etter om han gjør ordentlig arbeid? spurte Mossa.

Ikke lenge etter befant vi oss inni snekkerboden. Bankingen vi hadde hørt, var fra hannmennesket som dro rusta spiker ut fra en gammel planke.
-Har dere noen gang hørt om murerbier? undret hannmennesket.
-Murerbier? Finnes slikt? Snekkerbier også? Er ikke ei bie, ei bie? tenkte vi i vårt stille kattesinn.
Hannmennesket pludret videre, -Dere kjenner sikkert til vanlige tambier. De er sosiale, og lever sammen i store samfunn. Styrt av en bidronning. De blir aggressive og stikker vondt hvis du nærmer deg bikuben!

Vi kattene syntes det er interessant når hannmennesket vårt begynner å prate med oss under arbeidet. Da kan vi ligge i timesvis å lytte, både på ett og to ører. Noen ganger, -ingen ører…

-Murerbiene (Osmia bicornis) derimot, -eller villbier som de også kalles, -er «solitære» som det kalles. Det vil si, at de lever enkeltvis uten noe dronningstyre. Murerbia ser nesten ut som ei vanlig tambie, men er over dobbelt så effektiv når det kommer til pollinering av blomster. 3-4 hunnbier av denne slekten kan bestøve et helt voksent frukttre i løpet av en dag! Snakker om å være iherdige! Murerbia er heller ikke aggresiv, og man kan godt stikke hodet helt borti inngangen til «bolet» dens uten å bli stukket. For å få den til å stikke, må man visst pine og klemme de mellom fingrene. Stikket skal visstnok være som et myggstikk, slik at man knapt kjenner det.

 

Murerbiene er aktive tidligere enn tambiene om våren, og starter sesongen sin så fort det blir noe varme i været. Sesongstart sammenfaller ofte med begynnende blomstring hos frukttrærne. De observeres gjerne fra april, og til slutten av juni. Murerbiene forsvinner etter dette, og det er bare larver/pupper igjen utover sommeren. På høsten er ungbien ferdigutviklet, men holder seg inni kokongen helt frem til neste vår.

Murerbia «hekker» enkeltvis i små hull i treverk eller feks grunnmurer, samt hule strå og lignende. I hullet fyller den litt pollen, og legger deretter et egg på det. Når det er gjort, «murer» den inn egg/pollen med en propp av jord eller leire. (Derav navnet «Murerbie»). Utenfor denne proppen, lager den et nytt kammer med pollen og egg, og fortsetter denne prosessen til hullet er fylt opp av egg og pollenforråd. Ytterst i hullåpningen pakker den en ekstra tykk leireplugg for å forsegle yngelkammeret. Dette for å beskytte avkommet mot snylteinsekter og andre predatorer.

Nå for tiden, observerer vi at den vanlig tambia er iferd med å forsvinne helt fra frukthagene, mye pga færre birøktere, men også på grunn av sykdommer hos tambiene. I utlandet har de lenge holdt på med røkting av murerbier i frukthagene, men det er på full fart inn i Norge også blant hageeierne. Det er i tillegg en svært artig hobby som knapt koster noe, men som gir mye glede tilbake. Både for oss, og naturen.

For å lokke til oss de ville murerbiene, samt få dem til å holde seg på et bestemt sted og danne en stor koloni, kan man feks henge opp en trekubbe med oppborede hull. Disse hullene er gjerne fra 6,5 til 9mm i diameter, og 10-15 cm dype. Det skal ikke borres helt igjennom, men være tett innerst. Skulle uhellet være ute, at du uheldigvis skulle borre for langt, kan man tette med en liten treplugg man banker inn. Avskjærte bambusrør (gamle veistikk?) kan også brukes. En kapper dem opp i passende lengder rett nedenfor et «ledd». Da vil de være tette i enden. Rørene plasseres i en rosett, feks i ei trekasse, blekkboks eller lignende med åpningene vendt utover.

 

Murerbier liker varme, så det er gunstigst å plassere «bikubene» sør eller sørøstvendt. Heng gjerne opp innretningen innunder et tak, slik at leireproppene ikke løses opp i regnvær. Etterhvert vil biene bli mer og mer tallrike på stedet etter som årene går. (Denne metoden er helt grei for de som ikke ønsker å drive så «stort».)

Hvis man har lyst å gå litt lenger inn i hobbyen, og drive det litt større og seriøst, kan man lage litt mer forseggjorte «kuber» som kan rengjøres mellom hver sesong. Dette kan øke mengden av bier, samt minske mengden snylteparasitter hos dem. Særlig pollenmidd kan gjøre livet surt for bielarvene ved å ete opp det lagrede pollenet slik at larvene sulter ihjel. Voksne bier kan i noen tilfeller også være helt dekket av midd slik at de får vanskeligheter med å fly som de skal. Utborrede trekubber er umulig å få rengjort mellom hver sesong, slik at det kan lønne seg å lage nye for hvert år. Pollenmidd kan ha en tendens til å hope seg opp i slike boliger etter som årene går. Bambusrør kan splittes på langs, og kokongene taes ut. Disse lagres inntil neste vår i en boks på et kjølig sted.

En enkel metode for å lage disse litt mer «avanserte» bikubene kan jeg vise her. Det finnes utallige andre metoder, men denne er veldig kjapp og enkel å lage…

Vi kattene prøvde så godt vi kunne å holde oss våkne under «talen», men det er ikke til å legge under en stol, at vi sleit endel. Dette var mange ord å forholde seg til, og øyelokka ble rimelig tunge etterhvert. Heldigvis var hannmennesket vårt så oppslukt av disse biegreiene, at han la ikke merke til at vi duppet litt av innimellom.

-Det første jeg gjorde, var å dra til en byggshop, og handle inn en ferdig utfreset furuplanke Den har fine spor som passer til vårt prosjekt. Handelsnavnet på denne planken var «Skyggeskrå 14X120». Den ser slik ut:

 

Når man vender to planker med sporene mot hverandre, danner det seg flere fine hull som murerbiene kan bruke. Det passer også å få med at det finnes flere andre arter av bier som kan finne på å «hekke» i disse hullene. Disse er gjerne mindre. Murerbia vår kan også variere en god del i størrelse, og de velger gjerne inngangshull som passer det enkelte individ. Her får vi tre rekker av hull i midten, og flere rektangulære hull ytterst i kanten på bordet. Disse blir mer synlige på senere bilder nedover her.

 

Bordplanken renskjæres langsetter fjærsiden. Den tynne, utstikkende fjæra har ingen funksjon for oss. Puss eller høvle gjerne etterpå, slik at siden blir noenlunde jevn og fin.

 

Her måtte hannmennesket vårt bruke gjerdesaga siden han svært sjeldent greier å skjære et rett kutt med håndsaga. Planken ble delt opp i femtoms stykker (12,7 cm). Da passer de med bredden på sidebordene.

 

Når bitene var ferdig oppskjært, ble de pusset rene for sprikende fliser og pigger som struttet alle veier. Det er viktig at inngangshullene holdes glatte å rene for at murerbiene ønsker å krabbe inn der. Et rammeverk som skal holde disse bordbitene på plass er også laget. Hannmennesket vårt valgte klokt i å bruke treskruer for å sette det sammen, siden han aldri har truffet et spikerhode med hammeren i sitt liv…

 

-Når rammen er ferdigskrudd, (minus tak og bakside) stables bordbitene oppå hverandre i rammen slik at hullene vender mot hverandre. For at hullene skal flukte med hverandre under den videre prosessen, kan man putte spiker i hullene for å holde plankebitene i riktig stilling.

 

Nå skrues en tvinge på, slik at plankebitene fikseres i ønsket stilling. Deretter skal det borres to hull tvers igjennom på hver side av plankene. Hullet skal gå helt gjennom rammebunnen også, så borret må være god lengde på. Hulldiameteren er 6 mm.

 

Det neste skritt i prosessen er å skjære til 2 stk gjengestål (diameter 6mm) som skal være så lange at de går tvers gjennom hele plankepakken. De kan gjerne stikke ut halvannen centimeter både på over og undersiden. Gjengestålet kan kjøpes svært rimelig på feks Biltema eller Jula. Stålene kuttes til med kutteskive eller baufil. Husk å file gjengestålene i endene slik at skarpe kanter ikke kan skade hverken deg selv eller andre levende vesen.

 

Etter at man har skrudd til mutre med skiver, både på over og underside, kan tvingen løsnes. De løse stabiliseringspikrene i flyvehullene kan også taes ut nå. Nå kan også lokket til bikuben skrues på. La det gjerne skrå litt, samt stikke 5-7cm på utsiden i front. Dette skulle hindre regnet i å komme til.

 

På baksiden av hullene bruker man våt leire for å tette dem. Klask godt på med leire, siden murerbiene ikke vil bruke hull som er «gjennomtrekk» i. Mens leiren er våt, kan man skru på baksidebordet på kassen. Bordet som brukes er gjerne noe lengre, slik at det stikker ca 5 cm på oversiden. I denne overskytende bordenden, borres et festehull til kassen slik at den kan henges opp på en knagg eller skrues fast i feks en uthusvegg.

 

Og slik ser «bikuben» ut når den er ferdig. «Vår kube» er den nederst til høyre. Legg merke til at hullene på sidene også kan brukes av murerbiene om det skulle falle seg slik. Så, nå er det bare å vente til biene våre begynner å sverme. Våren er sein på sørlandet i år, men når kirsebærtrea begynner å blomstre, er jeg sikker på murerbiene er på plass.

 

-Puh, der var endelig hannmennesket vårt ferdig med å «belære» oss, men det var litt interessant også. 🙂 Vi slenger med et par fornøyelige linker om murerbier i tillegg.

 

Les om den hysterisk morsomme «hekkeplassen» til disse murerbiene: (Norsk side)
Om murerbier på YouTube (Engelsk tale)

 

God vår!
Isak, Mossa, Mjåtass og Sara.

 

 

Vårrapport fra Moknausen.

 

Ja, nå begynner det å bråne godt rundt husene, og i skauen. Noen tilbakeslag blir det iblant, til stor fortvilelse for Mossa. Heldigvis blir snøfnuggene blautere og blautere nå, og slukker tørsten bedre enn tidligere i vinter.

Mossa snuser på nysnøen

 

Overleppesåret til Saramamsen har vokst bra, og hun begynner å få ny bart over systedet. Hun er så fin atte.

Saramammas overleppe gror fint.

 

Broder Isak har fått skikk på pisskrystallene sine og går nå på diett. Han liker faktisk diettmaten bedre enn den gamle. Bra er det, ellers har vi måttet ha faste måltider hver dag, -hver for oss.

Matforeldrene våre er makelig anlagt, og det hadde nok blitt for mye for dem, -iallefall matpappa. Han sliter litt med ei slags menneskesjuke, som har satt ham noe ut denne vinteren. Det ble noe bedre da han fikk noen smertestillende tabletter. Han ble blidere til sinns, men fikk noe vansker med å se forskjell på hest og ælj etterpå. Godt å vite at han ikke er noen rytter. Det kunne blitt et helsikes leven om han skulle prøve å sale opp skogens konge…

Matmor kliner helst med hest, og ikke ælj.

 

Isak, som hadde så store planer om rådyrsteik tidligere i vinter, er blitt pasifist. Når rådyra etterhvert ble skikkelig tamme, ombestemte han seg, og ble kompis med dem istedet. At han er blitt litt «blaut», vil han selvfølgelig ikke innrømme, men sier rådyrkjøtt gir heftig krystalldannelse i urinen, så han må tenke på helsa. Men for oss som kikker litt i øyekroken, er det ikke vanskelig å se kjærligheten blomstre mellom ham og hjortedyrene. Når rådyrene er på sin daglige visitt, insisterer Isak på å være ute sammen med dem. De snuser på hverandre, og det er ikke vanskelig å se at det er «peace & love» på gang.

En av Broder Isaks gode venner

 

Har du et eple til meg?

 

Mossa gleder seg stort til det nye drivhuset kommer opp. Da kan hun få seg et sted, der det er sommer hele året! Da kan hun forhåpentligvis begrave vinterdepresjonen for godt. Det skal bli moro når hun skal hjelpe matpappa med «gjødslingen» der inne tenker jeg, hehe..
Ser matforeldrene våre satser på tomater, grønnsaker, samt noen grunnstammer til epletrær og fersken. De har sådd frø inne, som har vokst godt under kunstig lys.

Plantespirer.

 

Har spurt dem et par ganger om de kan plante et par «musetrær» til oss kattene, men de er visst ikke i handelen. Det hadde vært noe det, -tenk å slippe alt slitet med å fange dem! Vi kattene kunne bare plukket mus av trærne og lagt oss vel til rette i hver vår rottingstol, og nytt måltidene. Akkurat som de gamle romerne. Bare med den store forskjellen at druene var byttet ut med svære klaser av mus. Da hadde vi sluppet de hersens flåtta også.

Æsj, -dette var iallefall ikke noe musetre. Fytterakkern!

 

Sånn ellers, går livet sin vante gang her. Vi byttes om å holde vakt utpå snøtippen, slik at  ingen fremmede kattefanter sniker seg inn på vårt territorium. Uheldigvis er denne utkikksposten iferd med å smelte, og den blir lavere for hver dag som går. Kanskje vi skulle spørre matpappa om han kunne snekre eller støpe et borgtårn til oss? Noe alla det slottsgreiene i Game Of Thrones?

Snart vaktskifte for Mossa. En slitsom arbeidsdag er endelig over.

 

Her har jeg overtatt vakten for Mossa.

 

Legger også ut noen oppdateringsbilder av hvordan Isak og meg ser ut nå. Vi har vokst godt siden de småbildene på høyre side ble tatt. Til neste år er vi helt voksne, og det skal bli artig å kjenne hvordan det føles. Kanskje vi kommer til å lengte tilbake til tiden vi var barn? Who knows.

Broder Isak poserer.

 

Jeg, Mjåtass poserer.

 

Hullet i uthusdøra må iallefall skjæres større snart. Katteluka begynner uansett å bli i minste laget for enkelte. Vet ikke om Mossa akkurat er så tilfreds med en slik utvidelse. Hun argumenterer med at det kan komme inn mye uvelkomment dækelskap. Bare tenk på all myggen det blir plass til å fyke inn, –samtidig!
Hun ser meget betenkt ut på bildet under, der hun gløtter ut på den farlige verden utenfor.

Mossa i luka

 

Okkesom, Mossa er nedstemt i denne saken. Hullet må gjøres større av en viktig grunn. Det er politisk viktig, at udiskriminerende samferdsel blir prioritert.
Livvidda hos Broder Isak er ikke akkurat beskjeden lengre… 😉

Isak ruver i landskapet…

 

Ha fine dager,
Hilsen Mjåtass.

 

 

Huffameg, -er engstelig jeg…

Selv om Tante Mossa vanligvis er tøff i trynet, tror jeg også hun er like engstelig, -laaangt inni der. Iallefall en kilometer. Sånn cirka en halvtimes gange kanskje.

Broder Isak har ikke vært seg selv det siste døgnet. Ikke ville han sove, ei heller spise eller drikke. Han bare diltet etter matforeldrene våre hele tiden, og fikk ikke roen. Han virket stresset.

-De lurte på om det kanskje kunne være noe i veien med ham. Dette er ikke Isak sånn som vi kjenner`n. Etterhvert mente de tobeina at han kanskje burde vært en tur til dyredoktormannen. Selv om det var sønda`n…
Mens de diskuterte dette, skrapet mamma Sara på døra, og ville inn. Da fikk vi sjokk nummer to! Stakkars Saramamma hadde fått seg et skikkelig klor på overleppa, og blødde veldig på seg. Det var vanskelig å se hvor dypt såret var, siden hun ikke var noe særlig velvillig til en undersøkelse der og da. Men, hun var hovnet endel opp, så det kunne kanskje vært en idè å fått dyrlegemannen til å kikke på henne også i samme slengen.

Nå var det altså 2 katter som måtte til veterinærmannen.., på en søndag. Snakker om å «time» uhella sine!

Så da bar det bort til Doktor Dyregodmannen med mamma og bror.

Først var det Isak som  måtte på underssøkelsesbordet. Selv om ikke Broder Isak blødde på seg, var veterinærmannen mest engstelig for ham. Etter en hel haug bedøvelser var Isak borte fra denne verden. Men det måtte «dose hest» til. Undersøkelsen kunne starte.
Det viste seg at han var kommet til dyrlegemannen i grevens tid! Han hadde urinretensjon (hujei, vanskelig ord). Krystaller i urinen hadde ført til at urinblæren var stor og sprengt som en fotball, minst! Broder Isak fikk med andre ord ikke pissa! Huff… Jeg føler me`n.
Vel, dyrlegemannen fikk heldigvis blåst opp vann og kloakksystem, samt lagt inn midlertidig røranlegg på stakkaren. Nå kunne iallefall miget renne fritt på broder`n

Det måtte sannelig ha vært en lettelse! Husker jeg så matpappa en gang på do. Brått begynte han å neie, akkurat som ei høflig lita jente! Etterhvert gikk neiingen over i et solid telemarksnedslag som sto til 19,5 i stil. Det var da jeg forsto at krystaller i urinen ikke var noe særlig hyggelig å stifte bekjentskap med…

Broder Isak må nå gå med urin-dren i et døgn. Det ser nesten ut som han har DET eksosrøret! Stakkaren må også holdes i bur (fengsel) til han skal til dyrlegemannen i morgen igjen. Kjenner jeg broder`n rett, -kommer ikke det til å foregå uten protester! Det blir vel lite søvn på de tobeinte i natt tenker jeg.

Så var det Saramamma da… Kloret hennes var mye mer alvorlig enn først antatt! Etter bedøvelsen kunne man se at kuttet gikk nesten helt igjennom overleppen! Det er også mistanke om at det kanskje er et lite hull igjennom neseveggen også. Veel, Saramamma ble nå barbert barten av på den ene siden, og deretter sydd med 12-15 sting. Både på ut og innsiden.

Så nå har vi to stykk katt med krave her, -og ingen av dem liker krage…

Jeg krysser mine poter, synger mine salmer, og håper ting ornær seg!
Hilsen Mjå.

Ps.
Akkurat nå i publiseringens stund, hører vi et smell fra buret til Isak. Han har brutt seg ut av fengselet! Gitterdøra har flakset veggmellom.
Om jeg ble overrasket over det? -Nei, overhodet ikke. 🙂

*

Blauthjerta mennesker..,

-Må man vite å utnytte til fulle. Vi, pusane på Mo, har inngått en deal med rådyra i omegn. Det har vært endel snø i indre strøk av sørlandet denne vinteren, noe som ikke er uvanlig. Rådyra er dårlige på å balansere oppå skarelaget. Selv om vi har prøvd å lære dem kunsten, faller de igjennom. Å finne mat utpå skauen under slike forhold, blir ei heftig greie for dem.

Noen av dem spurte Mjå og meg om hvordan vi fikk narret menneskefolka til å gi dem mat. -No problemas, svarte vi. Man må innynde seg, gjøre seg så hjelpesløs og søt som mulig. Når menneskefolka står på trammen og roper på pus, gjelder det å være på plass, og da vanker det alltid noe matsnadder!

Vel, for å gjøre ei lang historie kort, så har rådyrene prøvd metoden, -og den funker! Hver gang matforeldra våre roper på pus, tyter det rådyr ut av skaukanten og bort til trammen for å få mat. Og menneskefolka våre er heldigvis rause med godbitene.

Akkurat nå prøver vi å overtale dem til å overnatte inne også i kalde netter. Det skulle være god plass til tre-fire rådyr i sofaen, samt et par til oppi dobbelsenga. På dogulvet kunne vi også få studd inn et par stykker. Kanskje vi kunne gjort stor bissniss av dette? Hva med å invitere inn både rev og grevling også som gjester til sommeren? Eller en ælj?

Vi får se hva det blir til…

 
Mjau fra Isak & Mjå

Har man katter, kan det skje mye artig sier matfar. Får man i tillegg besøk av ubedte gjester (mat), i form av mus, -kan underholdningen bli ekstra stor.
Mossa fanget den i et kott, -men lekte med den til den forsvant oppi en sko. Da matfar ristet den ut, var Isak på plass. De to ble imidlertid bare stående og kikke på hverandre litt, før Isak ønsket musa peace and love, og god tur videre.
Dermed var den lille brune vekk,- igjen.
Isak er ikke glad i mus. Han foretrekker hare og ælj. Ekte mannfolkmat. –Mus er for pingler, sier han.

Den største jegeren av dem alle, Mjåtass, hørte rabalderet fra gostolen i staua, og kom slentrende ut. Da han fikk øye på musa, gikk det kun sekundet før den satt i kjeften på ham. Effektiv musefelle han der karen…
Nå kunne matfar bære begge to ut, siden musa satt godt fast i gapet på the killer. Matmor blir hysterisk av mus, –og matfar hysterisk av hysterisk matmor...

På utsiden skulle det så lekes litt. Musa var av det tøffe slaget, og yppet til bråk. Dette var matfar heldig å få tatt et bilde av!

Enden på visa blei at musa rømte inn i et tørt juletre som lå rundt hushjørnet.
Mjåtassen sto og voktet på tørrgrana, og da matfar løftet på den, rakk ikke Mjå å fakke musa før den smatt inn i glipa mellom snøen og husveggen.
Denne gangen var musa svært heldig…

Så da er det bare å vente at den på ny skal finne seg et hål i huset å krabbe inn i, -og sirkuset starte på nytt igjen…

Godt Nyttår!
Hilsen Sara.

 

Mjå goes alternative!

Mjå og meg satt her en dag, og skravlet over en liten skvett fløte. Samtalen kom etterhvert inn på det alternative, om overtro, synskhet og slike ting som det der. Jeg, Isak den likeglade, har ikke noe større tro på slikt vas. Verden er slik som vi ser den, –opp-ned når vi ligger på ryggen, og den rette veien når vi står oppreist.
Ikke noe Hokus Pokus Fillejokkus…

Mjå er av en annen oppfatning. Spesielt etter han gikk i engleskole for Tante Mossa. Han sier det er mer mellom himling og hønsehus, enn de fleste andre steder. Mjå påstår han er synsk. Når pappamenneskekatten setter ei potet i bakken, -påstår Mjå at det vil komme opp ei potetplante der i løpet av kort tid. Jeg prøver å overbevise ham om at det derre greiene bare er tull, men han vil bare ikke høre etter.

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gravd ned ting i hagen, -og der er iallefall ikke kommet opp en eneste katteplante enda!
Mjå avfeier det med at jeg ikke har grønne poter.., –men hvite. Da virker det ikke.

Etter endt fløteskvett, tok vi oss opp trappa til andre etasje for å sove middag. Mamma Sara hadde kommet oss i forkjøpet, og lå og purksov på grønnteppet i planterommet. Hun så ut som hun var sluppet ned fra et fly. En ganske utflytende sovestilling med andre ord. Mamma har forresten svært mange forskjellige stillinger i sitt søvnrepertoar. Minst  tiogførtitusen. Alle av dem etter humør, dagsform, årstid og antall flått.

-Jeg kan til og med se hva mamma drømmer! nikker Mjå hovmodig idèt vi går forbi henne.

-Pissprek, snøfter jeg.

-Det er sant asså! sier Mjå, og setter seg ned for å studere henne. Samtidig begynner han å forberede seg på noe trancegreier.
For meg, den uinnvidde, ser det mer ut som han følger ei oppdikta flue…

Og så sier han plutselig, -Aaaaoommmm..!

Det skal Mjå ha, -han sparer ikke på effektene!
Jeg spør forsiktig,
-hva drømmer mamma om nå da?

-Hyssssj, -du må ikke ødelegge signalene jeg får fra den andre siden! freser Mjå.

Jeg ble sittende å gruble litt.
–Hva mener han med «andre siden»? Baksia, framsia, eller venstre? Bak døra kanskje?
Aha, kanskje han mener andre siden av veggen! Soverommet til menneskekattene! Jeg tusler inn der, men der var det ingen synlige signaler,
-bare et par hybelkaniner og ei uoppredd seng.

-Pussig…

Hvordan ser «signaler» ut egentlig? Gule? Hårete? Har de mange bein? Smakfulle?
Litt misfornøyd og skuffet går jeg tilbake på planterommet, hvor Mjå nå hadde nådd det ultimate galskapsnivå. Han satt bare og stirret rett til vers. Helt hinsides.

-Milde himmel…

 

-Der har jeg kontakt! hvisker Mjå med skjelvende stemme.

Jeg kikker bort på kontaktstøpselet i veggen, men kan ikke se noen form for elektrisk tilkobling med lysnettet. Ser heller ingen usb-ledning fra Mjå og inn på Pc`en.

-Aha, -trådløst system! prøver jeg forsiktig..

-Jepp, sier Mjå, –Trådløst!

-Jaha, -så nå kan du altså se hva mamma Sara drømmer? spør jeg.

-No problemas. Helt klart. Null tåke, lite snøføyke og nullføre!

-Ok, hva drømmer hun nå da? spør jeg, og potepeker bort på mamma Sara.

 

Mjå blir stående å tenke en stund, og så sier han,

-Hun drømmer at hun er en utslitt lutefisk, -med snaue 4 i promille…

Jeg kunne tildels være enig, men for min del så det mer ut som 4 prosent...

Mamma Sara skiftet nå stilling, og det var tydelig at hun hadde gått inn i en ny fase av drømmen. Må innrømme jeg var litt nysgjerrig, og prøvde derfor å få inn mine egne «signaler», som Mjå kaller det. Men, -det eneste jeg fikk inn, var noe rumling i magen. Jeg slapp med stor forsiktighet ut overskuddslufta, slik at ikke Mjå skulle bli forstyrret i sin såkalte trance.

Det hjalp ikke det spøtt, -Mjå bråsnudde seg og vrei på nasa og sa,

-Pokker Isak! MÅ du alltid føre i deg så forbanna mye tordivler? Hvorfor kan du ikke spe det ut med litt mus og fugl, slik som vanlige fo.., øh katter?

-Ikke hold narr av tordiveldietten! parerte jeg og fortsatte, -Tordivler er smekkfulle av sunne proteiner og vitaminer, -noe som gir økt muskelmasse , styrke og virilitet! Så det så!

-Økt muskelmasse, du lissom. Kall det heller fettmasse..! kom det tørt fra Mjå.

-Spar deg for spydighetene, Mjå, og fortell heller hva mamma drømmer nå!

Jeg var ikke i humør for krangel, og prøvde å holde meg til temaet. Det kunne bli interessant dette her, og før eller senere ville det sikkert komme en glipp, slik at jeg kunne avsløre kvakksalveriet en gang for alle. Ingen ting ville fryde meg mer enn det!

 

-Hmm, sier Mjå.
-Her har hun gått noen timer tilbake i tid. Hun er invitert på fest av noen lurvete og lugubre hannkatter oppi lia her, og, og.., æh…

Jeg ble litt irritert når Mjå stoppet midt i historien. Halvkveda viser er ikke mi greie…

-Hva, og æh, mener du?? Spytt ut! Si det! Nysgjerrigheten min var ikke til å holde ut.

-Kremt, jeg vet ikke om det er meningen vi unger skal vite dette her.., -vi er ikke helt klare for slike æh, voksengreier vettu. Huff, dette er svøpen ved å være synsk og klarsynt! sukker Mjå.

-Baluba catshit, sier jeg. -Det er jo bare en drøm for pokker? Skulle ikke være noe farlig med det? Hun får jo ikke greie på hva du har avslørt, øh, fantasert om?

-Veldig hvor interessert du ble nå da, Isak, hehe! kommer det fra Mjå med et fandenivoldsk katteflir.

-Jeg skal fange en hare til deg, hvis du forteller videre Mjå! Eller en ælj eller to! Tror også jeg kunne få tak i en hest, som dessert. Kald og varmblods i ett, -alt etter ønske!

-Ok, avtale? spurte Mjå.

-Avtale! Sa jeg.., -med ljugepoter bak ryggen.

-Øhøm, kremtet Mjå, og fortsatte, -Mamma Sara drømmer at hun er smekkfull av løpetid. Og, at hun løper alt hun orker opp til disse hannkattene. Det er derfor hun strekker så ut i sprangene!

Mamma Sara snur seg deretter rundt i en ny liggestilling.

 

-Og nå da? Sjekker hun etter om hun lukter svette under armene? spurte jeg litt på fleip

-Korrekt, Isak! Hmm, har du tjuvgått englekurs hos Tante Mossa du også? spøkte Mjå.

-Njaa, man kommer langt med gjetting vettu..! svarer jeg avvæpnende.

Mjå fortsatte, -Nå sjekker hun om svettedunsten, eller «feromonene» som det heter på fagspråket, er som de skal. Og det er de. I fullt monn. Hun oser av brunst og festglede! Hun skal iallefall ikke stå tilbake for de sjarmerende hannkattbeilerne med sin velduftende «Eau de catpiss».

Jeg syntes Mjå beveget seg litt over grensen nå, det ble litt mye griseprat. Det er tross alt vår egen mamma det er snakk om. Men, det er jo litt interessant også. Kanskje det var noe å lære her? Og Mjå er jo forsåvidt ganske pedagogisk av seg. Til en viss grad.
Mamma lå ikke i samme stillingen så veldig lenge, -før hun inntok en ny.

 

-Over here, you lucky handsome guys! roper mamma til gutta boys oppi lia, sier Mjå litt flirfull i bartene. –Trekk kølapp guttær, -jeg er helt klar! Deilig hunnkatt til alle!

 

Man trengte ikke være hverken synsk, klar, eller trangsynt for å se hva mamma syntes om hyrdestunden oppi heia. Hun lå og vrei seg, nesten til det kvalmende. Forferdelige greier å se for oss uskyldige små barn, men, -thats`s life. Vi kan vel kanskje ikke helt lukke øynene for at våre hønngamle foreldre også har sine drifter? Og, som de må ha utløp for, på en eller annen måte? Dette var jo ikke noe «liveshow», men en drøm! Eller kanskje rettere sagt, en av Mjå sine forskrudde fantasier? –Ante ikke «englegutten» var så dirty!
Jeg måtte ha tenkt litt for høyt, for brått hører jeg Mjå hysje på meg.

-Vær stille så du ikke vekker henne! hvisket han. -Nå drømmer mamma at hun har «holdt på» fire dager i strekk, og er fullstendig gåen! Det var derfor hun kjentes ut som en formløs lutefisk med promille!

-Aha, sa jeg. –Drømmer er rare, ofte er det ikke noe fornuftig tidsperspektiv i dem, og regisseringen er ikke alltid like forståelig for en stakkars katt!

-Du kan så si, sa Mjå samtykkende.

Mjå er en veldig grei kar egentlig. Spesielt når han er helt enig med meg. Da er han greiest. Eller, han er forsåvidt grei hele tiden. Man kunne ikke hatt en bedre bror. Selv om han vaser litt iblant med dette synskegreiene sine, så er han ganske underholdende. Flink til å vaske meg er han også…

Idèt mamma snur seg nok en gang, begynner Mjå å flire så høyt at jeg ble redd han skulle vekke henne. Jeg satte labben forsiktig mot munnen, slik at han skulle dempe lydnivået noe.

-Hva er det du ser nå for noe morsomt? spurte jeg nysgjerrig.

-Hehe, jeg ser mamma våkne fra bakrusen sin, og samtidig utbryte, -Oh, Lord, What in hell have I done!
-Shit!

 

Vi var så forpinte av kattelatter, at vi måtte dra hverandre i barter og ømfintlige rumpehår for å holde oss nogenlunde alvorlige. Nå sleit vi virkelig! Og verre skulle det bli…
Mamma snudde seg en siste gang, og inntok nå en meget spesiell stilling…

 

-Tjihi, flirte Mjå, og fortsatte.

–Nå er hun i kirken, og skrifter for harde livet. Jeg ser korsing, og hører haugevis med «Ave Mariaer»!

Det var ikke nubbsjans å holde seg lengre. Ikke for alt i verden. Vi brølte ut i latter begge to, slik at mamma bråvåknet. Nå ble gode dyr for råe, eh, dyre rådyr, huff, råe goddyr.., -godedyr for råe…

Anyhow, -tror aldri jeg har løpt fortere i mitt liv…
Mamma er ikke å spøke med når hun er i ulage.

Og når det gjelder Mjå`s klarsynthet og synske evner, veeel.., -Jeg sliter litt med å ta det helt alvorlig, -men det gir iallefall farge i hverdagen! Signalrødt!

 

Isak.

 

**